[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Om det var jeg som var ødelagt for livet ville jeg ønsket at han fikk en annen å være kjæreste med. Og håpet han beholdt en relasjon til meg som ble mer av et vennskap kanskje.

Jeg føler meg trygg på at han føler det slik også.

Jeg tror jeg er der, jeg også.

Men jeg aner virkelig ikke. Jeg har lært at jeg virkelig ikke kan si 100% sikkert hvordan jeg ville reagert på en gitt situasjon før jeg faktisk var i den.

Hvis jeg var 20 og barnløs så ville det sannsynligvis ha vært en annen situasjon enn nå som vi har vært sammen i 17 år og har barn sammen. Men kanskje det er den type samtaler man burde ha, sånn at man var forbedredt i tilfelle noe skulle skje?

Jeg tror aldri jeg hadde sviktet som venn, og jeg tror ansvaret hadde lagt knallhardt på skuldrene mine mht å sørge for at han fikk et best mulig liv. Men om kjærestefølelsene hadde vedvart, om han ble en annen enn den jeg i utgangspunktet ble sammen med? Det kan jeg virkelig ikke svare på.

Balanse er nå en ting, men kommunikasjon er viktig. Jeg leser det som blir skrevet om alternative måter å kommunisere på, og jeg tviler ikke på at det virkelig er alternativer, men spørsmålet er om det hadde fungert godt nok.

Hvordan han taklet det hadde også hatt stor betydning for om det hadde fungert.

Men som sagt. Jeg er 100% sikker på at jeg aldri hadde sviktet som venn. Ingen kan garantere at folk holder sammen livet ut, friske eller syke, og det blir i alle fall feil om man skal holde sammen kun fordi det er sykdom i bildet. Hvis partneren endrer personlighet av andre grunner, og blir en man ikke elsker, så er det jo fair å gå. Da må det samme gjelde når partneren er syk?

Huff. Vanskelig.