Jeg tror barn har godt av å gode omsorgspersoner rundt seg. Om det er mor og far, eller andre voksne som elsker barnet tror jeg egentlig er underordnet hvis man tenker på å få dekket omsorgsbehov.
Jeg tror ikke det er så viktig at de nærmeste omsorgspersonene er mor og far så lenge omsorgen er god. Jeg anser nettverket av mennesker i barnets liv som veldig viktig, og jeg tror det går an å hente mannlige og kvinnelige rollemodeller fra andre steder om man mangler det i den innerste kjernefamilien.
Jeg vil tro at savnet etter en mors - og farsperson ligger på et følelsesmessig plan for dem som ikke har noen mor eller far. Det handler kanskje mer om å vite om røttene sine, og et underliggende behov for å høre til på lik linje som alle andre mennesker.
Og nå svarte jeg uavhengig av saken om kameraten din, for jeg forsto det slik at du ville diskutere dette på et mer generelt grunnlag? |