Sv: Hva gjør du når det virkelig gjelder?
Jeg vet ikke helt. Det kommer nok litt an på.
Da Lillemor fikk feberkramper - noe som så mye verre ut enn hva jeg var forberedt på - føltes det som om jeg mistet forstanden fullstendig. Jeg hylte og bar meg fram til hun kom til bevissthet igjen, men jeg gjorde i alle fall det jeg ble instruert til å gjøre.
Da jeg oppdaget en brann i en gammel tregård på vei hjem fra byen på 18-årsdagen min (som ikke var fullt så knusktørr), hadde jeg vett nok til å løpe inn i nabogården og dundre på alle dører og sørge for at folk kom seg ut, men jeg hadde ikke sjanse til å huske noen av nødnummerene da jeg ringte på for å låne telefonen i et annet nabohus. Og hun som bodde der var helt på bærtur, så der var det ikke hjelp å få .
Jeg tror kanskje konklusjonen får bli at jeg reagerer hvis jeg må, men hvis andre tar ansvar så blir jeg et hysterisk mareritt eller noe sånt. |