[Katta]

Hjemme er vi likestilte. Vi har like mye vi skulle ha sagt, og vi gjør like mye av de kjipe oppgavene. Ikke de samme oppgavene riktignok, vi har fordelt etter hva vi hater minst. Mao tar jeg klesvasken mens han vasker til helga/vasker do. Han "grovrydder" og jeg "finrydder". Jeg ammer alene, men bortsett fra det deler vi omsorgen for barna. Vi tjener omtrent like mye, dvs jeg tjener vel noe mer i og med vakttillegg. Vi jobber omtrent like mye også når ingen av oss er i permisjon.

På jobb derimot er det ikke full likestilling. Da snakker jeg ikke om hvem som rydder møterommet og koker kaffe, men at det virker som det er lettere for menn å få det som de vil. Det åpner seg på et vis lettere muligheter for dem, de får enklere ryddet plass til egen utvikling og skolering, mens kvinnene oftere blir gående med alt for mange daglig-drift-oppgaver som gjør at man ikke så lett kommer videre. Og hos oss er det nødvendig med tid til personlig utvikling for å komme videre karrieremessig. Vi ser også at menn innimellom foretrekkes når posisjoner skal fordeles, jeg snakker da ikke om stillinger, men funksjoner som gjør at man lettere kan skaffe seg fast stilling/ønsket arbeidsområde senere. Jeg skjønner ikke helt hvordan og hvorfor dette er som det er, men noe sier meg at dette er noe av det udefinerte vi sliter litt med i norsk arbeidsliv. Vi er i teorien likestilte, det er ordninger for å ivareta likestilling i form av kvotering, men likevel skjer det usynlige og uangripelige prosesser som gjør at menn klatrer lettere enn kvinner.

En annen ting jeg har tenkt litt på er at jeg blir ikke så ofte sliten av å gjøre mye. Men jeg blir sliten av det jeg føler jeg burde gjøre, men ikke rekker. Det tror jeg ikke jeg er alene om. Hvis kvinner idag føler man har for store og for mange sko å fylle, man greier ikke si nei til 100 oppgaver på jobb som menn ikke vil ha, man skal prøve å gjøre karriere, man skal ha sine 2,5 barn og følge dem opp (det skal man gjøre like bra som sine hjemmeværende medsøstre), man strever for å oppnå en minimumsstandard hjemme som gjør at man ikke skjemmes når man får besøk, man burde trene, ta vare på seg selv, sørge for næringsrik mat, innholdsrike bursdager og på toppen av det hele ha overskudd til sex. Uansett hvor likestilte vi er i praksis på hjemmebane hos oss, vet jeg hvem det snakkes om hvis ikke julegavene blir sendt i tide eller vinduene ikke er rene når svigermor er på besøk. Da hjelper det ikke at vindusvask og gavesending står på mannens to-do-list. Jeg er ikke så hardt rammet av Dårlig Samvittighet, men jeg må si jeg skjønner godt at man kan bli sliten av alle kravene man stiller til seg selv og føler at omverdenen forventer utført.