[Perhonen]

Egentlig godt å høre at det fins flere enn meg som sliter på samme måte.
For meg er det i hvertfall ingen reell likestilling før de jeg bor sammen med tar ansvar for sine egne ting. Guttene mine begynner å bli store, og kjæresten/særboeren min er i hvertfall gammel nok til å ta ansvar for egne ting. Men... er noe borte så er det meg de roper på... "Hvor er buksa mi, hvor er skjorta mi...hvor er... ". Jeg skal holde rede på alt av tøy og sko, treningsutstyr, ledninger og andre tekniske duppedingser, tannlege og legetimer, psykologtimer og ansvarsgruppemøte timer, avtaler med nav, kveldsmøter, foreldremøter og personalmøter, foreldresamtaler både egne og andres. Attpåtil henger natteravnene på skuldrene mine og sier jeg må vise interesser for hva barna mine gjør på fritiden og komme og se hva de gjør om kveldene når de er ute. Og ja, jeg kommer gjerne, natteravnene gjør en kjempeflott jobb, men guttene mine er (grøss og gru) aldri ute om kveldene. De kommer til å sitte hjemme til det gror mose på dem.

Min ekssvigermor mente at når hennes sønn kom hjem fra jobb skulle han hvile!!!!! Sitte i en stol med føttene på en skammel og få servert kaffe. At jeg hadde jobbet like mange timer på samme arbeidsplass og med flere arbeidsoppgaver var henne revnende likegyldig. Stakkars mann. De første årene vi bodde sammen var fordelingen rimelig jevn. Problemene oppstod da vi fikk svigermor som nabo og han jevnlig fikk innprentet hvor fælt han hadde det. Pluss at bestekompisen hans aldri hadde gjort en dritt i huset før kona kolapset og ble sendt på sykehus.

Av og til undres jeg, eier ikke menn stolthet.