[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Andre igjen innser at sjølv om legedrømmen er veldig stor så er det ikkje verdt å "ofre" 10 år med karaktersanking for å nå den draumen.Då har ein vurdert det dit at ein ikkje er villig til å gi det som trengs (sjølv om det likevel kan vere ei sorg å innsjå at draumen må leggast på hylla).

Alfa har skjønt det. Det er viktig å kunne virkelig ta en realistisk vurdering av hva som trengs for å komme dit man vil. Og er det mer enn hva man er villig til å gi, så heller finn et annet mål.

Og ja, man kan ikke bli garantert filmstjerne eller astronaut, men for de aller fleste så er det ikke der man sliter, det er mye mer hverdagslig ting enn det.

Jeg er forresten enig i at det er feil at foreldre skal forvente mye av barna, fordi de lærer de som foreldrene forventer. Jeg tror det er viktigere å lære barna etter hvert som de blir voksne å finne ut hva som er realistisk hva de klarer, lærer å finne ut hva som er viktig for dem og lære å jobbe for å nå disse målene. Og så må de lære seg å tåle at ting ikke alltid flasker seg likevel.

Det viktigste er at de må lære seg at om de ønsker/ønsker ikke en konsekvens, så må de gjøre/ikke gjøre de handlingene som kan føre til denne konsekvensen.