[Karima]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Vi diller for mye.

Særlig når vi trenger å få i dem mat, pga. total blodsukker-meltdown. DA er servicenivået høyt da! (Da SER jeg himlingen rundt meg, men vi blir litt desperate, når det vi VET hjelper på ALT er mat. Straks, med en gang)

Den kjenner jeg meg godt igjen i.

Det himles ikke bare ift mat heller, egentlig. Storebror er en følsom og temperamentsfull type, og oppdragerstilen med klare beskjeder og tydelige grenser som fungerer så supert på andre unger, får han bare til å gå helt i vranglås. Han funker best når han føler seg hørt. Så vi hører en del og forhandler både på liksom og på ordentlig framfor å "sette grenser". men vi vet hva vi driver med, altså.

Jeg har allerede registrert at Lillesøster er en annen type. På henne funker de vanlige triksene forbausende godt, og vi har plutselig fått bruk for streng stemme.

Men overbeskytter gjør vi definitivt ikke. Jeg har høydeskrekk og får fnatt når ungene klatrer. Derfor er jeg avskiltet som grensesetter på det området. Smertefullt for meg, som ikke får lov til å be noen være forsiktig eller komme ned bare fordi jeg er redd. Men realiteteten er jo at jeg sikkert er dårligere til å vurdere faren enn de er selv.