Hvis jeg på noen måte har uttrykt at man ikke skal stille spørsmål, så må jeg korrigere meg selv. Jeg har aldri ment at man ikke skal stille spørsmål. Tvert i mot, jeg er helt enig med Ulvefar i at det er spørsmålene som avgjør humbug og vitenskap, og det er spørsmålene som kan gjøre tro om til fakta.
Det jeg snakker om er at i denne tråden, og andre lignende tråder, og i samfunnet forøvrig, er det noen som argumenterer slik som dette:
Sitat:
Jeg avviser det som tull og fanterier med en gang. Så er det gjort!
Sitat:
Jeg tror at folk som tror på sånt er litt dumme.
Det samme gjenspeiler seg når det kommer til religion. Noen føler alltid trang til å fortelle at dette nok er uselvstendige, kunnskapsløse mennesker som har behov for noe å tro på. Eller de avfeier det hele som "tull og fanterier", eller eventyr.
Det jeg mener er at det går an å si "jeg tror ikke på Gud" uten samtidig å konkludere at "alle som tror på Gud er dumme, jeg er ikke dum, derfor tror jeg ikke på Gud".
Dette er det jeg kaller å spikre til veggen. "Du tror, uten å vite, ergo er du dum."
I mine øyne handler dette faktisk om noe så banalt som respekt for andre mennesker. Når barn kommer og forteller at de tror på julenissen, så sier jeg bare "åja, gjør du det?". Jeg stiller meg ikke opp og hånflirer, rister på hodet og sier "ja, ja, du er ikke særlig smart, du!". For selv om JEG mener å vite at julenissen faktisk ikke finnes, så godtar jeg at andre tror noe annet.
Det samme mener jeg lett kan overføres til voksne. Jeg kan gjøre det klart for et annet menneske at jeg ikke tror på Gud, eller at jeg ikke tror på healing, men jeg kan gjøre det uten å være nedlatende, uten å være respektløs.
Og det er nok som Esme er inne på dette med vitenskap kontra tro. Jeg holder meg på vitenskapssiden. For min del er det ikke noe poeng å bevise at noe ikke finnes. Det er ikke noe poeng å iverksette forskning for å avlive julenissen eller Gud. Jeg ser heller ikke noe poeng i å "frelse" de vantro, gjennom å klaske beviser i bordet på at det de tror på ikke finnes.
For over på trossiden ligger også forklaringen på hvorfor dette er tro og ikke vitenskap. Disse tingene er, dersom de finnes, ikke vitenskap. Det er "noe annet". Hele religionsspekteret er jo der. Du må TRO. Det er alt som kreves. Tro. Du må tro, selv om du ikke kan bevise.
Og da er jeg tilbake til der jeg startet. Jeg skjønner ikke at de som ikke tror har sånn trang til å fortelle de som tror hvor dumme de er eller bruke energi på å skaffe beviser på at troen ikke kan bevises vitenskapelig. Spesielt ikke når de troende har gått inn i troen vel vitende om at konseptet er basert på TRO, og ikke på vitenskapelig etterprøvbarhet. Dette er noe de som tror VET, at det ikke kan bevises, og at de må tro eller la det være under de forutsetningene.
Samtidig skjønner jeg ikke at de som tror, for eksempel religiøst, føler sterk trang til å frelse andre til sin tro de heller. Litt kan jeg forstå fordi det i blant annet Bibelen er en "misjonsbefaling", som, hvis man tror på Bibelen, forteller at du skal gå ut og fortelle andre om Gud. De har på en måte en grunn for å misjonere. Men hvilken grunn har vitenskapsfolka til å frelse de troende vekk fra troen?
Når det er sagt syns jeg det er pussig å bli betegnet som en fornærmet troende. 
Jeg er ikke troende. Har ingen religion, og tror ikke på noe "overnaturlig" heller. Derimot har jeg et avslappet forhold til det, og tenker at kanskje kan noe av det som i dag er uforklarlig bli forklart og "naturlig" med tiden. Og jeg ser ikke bort i fra at det finnes mekanismer vi ikke har skjønt ennå. Jeg er vel egentlig mest der at jeg tror ikke selv, men syns ikke det gjør noe om andre tror, og holder døra på gløtt for at jeg kan komme til å tro, hvis jeg opplever noe jeg føler som "bevis", selv om beviset ikke er vitenskapelig. Jeg er kanskje et troende vesen, som bare ikke har funnet noe å tro på. 