[bina]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Nå var vi litt på forskjellige steder. Det jeg mente er at dersom reglene ble kommunisert ut tydelig til foreldrene, enten i infoskriv, på leksplan, på foreldremøte (min erfaring er at de gjerne gjør det i alle disse fora, da skolen tydeligvis har erfaring med at mange ikke får det med seg 1 og 2 gang), så er det ingen grunn til at det skal være et problem. Da sender man ikke med den vaffelen eller kaka eller kjeksen. Så enkelt er det, egentlig.

Jeg er selv ufattelig treg noen ganger. Jeg får ikke med meg alle beskjeder. Tror at jeg har nådd min maksgrense for hva jeg greier å ta inn på en gang. Så det hender ofte at en beskjed går meg hus forbi. Jeg er avhengig av å få beskjeder skriftlig. Noen ganger får jeg en beskjed i forbifarta, for eksempel når jeg henter på skolen, og det kan jeg nesten garantere at jeg har glemt før jeg har kommet hjem.

Jeg er helt enig i at regler som er klare og entydige er uproblematiske. Er det sagt i klartekst at det er ikke lov med kaker / godteri / brus på skolen, så forholder vi oss til det. Hos oss har vi fått ordensreglement (heter det ikke det, tro?) for skolen, og der står det en del ting. Dessuten fikk vi et skriv da barna startet på skolen, om dette med dagsrutiner, ha med seg mat, osv. Her står det at godteri er forbeholdt enkelte turdager, og da kun hvis det står på ukeplanen at det er lov. Jeg har aldri hørt om noen problemer med dette.

Men alt det andre, det diffuse som kommer, det må jeg noen ganger ha i klartekst før jeg oppfatter det.

Et lite eksempel, som er humoristisk, men illustrerer hva jeg mener:
Jeg satt på foreldremøte i min sønns klasse. Det ble tatt opp et tema, noe rundt lekser og sånt. Og så kom det diffust noe om at "det er viktig at bla, bla, alle må huske på, bla bla, foreldrene, bla bla". Jeg satt nå der og hørte hva som ble sagt og antok at de det gjelder skjønner sikkert at det er dem. Det ble pratet frem og tilbake, og kokte ned til at "noen barn ikke får underskrift på diktaten hjemme". Etter lange diskusjoner og prat om hvor viktig det var at vi foreldre fulgte opp skolearbeidet, så kom altså det - underskrift på diktaten. DA først våknet jeg. Underskrift? På diktaten? Skal de ha det? Jeg tilsto straks min synd, og det ble rimelig fort klart at det var kun mitt barn dette gjaldt. Jeg måtte le litt av det, og sa til læreren at dette kunne du jo bare sagt til meg, når det var bare oss det gjaldt. Hun var enig, men hadde altså forsøkt å flette det inn i en "viktig å følge opp ungene"-sak. Som gjorde at det bare var flaks at jeg fikk med meg budskapet.