[him]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Man lar seg provosere i ulik grad av ulike ting, ja. Jeg synes selvsagt det er litt meningsløst å kalle det tortur å la et barn bruke gåstol, eller å si at det er barnemishandling å gi barn is (jeg kan ikke huske å ha sett noen si akkurat det, men sånn i prinsippet). Men jeg blir langt mer irritert over "ja, jeg er vel en dårlig mor jeg da! " - kanskje fordi jeg synes det er så totalt usaklig.

Det var en spennende vinkling på diskusjonen. Hvorfor blir man provosert. Jeg opplever det stikk motsatte av deg. Jeg har ingen problemer med å se at en debatt blir så poliarisert at argumentene til begge sider blir feil - alikevel irriterer jeg meg langt mer over de som spissformulerer og sier at en "gåstol er et torturinstrument" enn de som sier, "kaller du meg en dårlig mor fordi jeg har barnet mitt i en gåstol?".

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda

Ja, det er å overdrive å si at det er omsorgssvikt å la barn sitte forovervendt, men det er tross alt bare en overdrivelse, et retorisk grep; det er i det minste en kjerne av sannhet i det, og det er noenlunde relevant for diskusjonen å påpeke at forovervendt er mindre trygt enn bakovervendt. (Hovedproblemet med denne typen overdrivelser er ikke overdrivelsene i seg selv, men at de alltid blir fulgt av de evindelige "kaller du meg en dårlig mor?!?", og "ja, du gjør vel aldri noe feil, siden du er så perfekt", og dermed er diskusjonen i praksis ødelagt.)

Begge deler er retoriske grep i diskusjonen. Gåstol = torturinstrument er uten tvil en overdrivelse. "Kaller du meg en dårlig mor" er en retorisk grep ved å personifisere av debatten.

Grunnen til at jeg reagerer mest på overdrivelsene ... Det er jeg ikke helt sikker på. Kanskje nettopp fordi de har en kjerne av sannhet i seg og derfor er vanskeligere og argumentere mot. De er alikevel helt feil. Det at en argumentasjon inneholder deler som er sant - gjør ikke argumentasjonen sann. Ta et eksemplet med to setninger hvor den ene er sann og den andre er usann. Den setningen som er sann sier: "Jeg synes mannen din er kjempekjekk. (sant). Jeg har hatt sex med han. (usant)" Hvis man sier dette til noen så tviler jeg på at de ville ha syntes at dette var mer riktig enn at man gir to gale opplysninger: "Jeg synes ikke mannen din er noe kjekk (usant). Vi hadde alikevel sex sammen." (usant). Her er hele setningen feil. Totalen ble alikevel ikke verre en den setningen som hadde "mer sant" i seg.

Det som jeg synes er problematisk er at folk som bruker "sanne" argumenter for å argumentere for "feil" konklusjon. (eks. Gåstol er ikke heldig for barn, derfor kan man forsvare å kalle det et torturinstrument. Helseteppe stenger for noen luftmolekyler og derfor kan det gjør at barnet får for lite luft. Sjokadepålegg er ikke heldig, derfor har alle som har spist sjokoladepålegg et uheldig kosthold. Is er ikke bra for spedbarn, derfor er de som gir is til spedbarn ikke gode omsorgspersoner.)

Det er egentlig fasinerende hvordan man opplever at i en "is-diskusjon" fort ramler inn i dette med å diskutere sannhetsgestalten i argumentasjonen. Det minner meg om lineær tankemåte. Vi er vant til å tenke a leder til b som leder til c som leder til d. Hva a er rett, b er rett, c er rett er også d riktig. Dette trenger ikke å stemme. Erasmus Montanus er jo kroneksemplet på dette.