[Lhi-My]

Jeg har jobba i barnevernet, møtt veggen og vært sykemeldt i mange måneder etterpå. Jeg har mange meninger om hva som er galt med barnevernet, så dette blir sikkert et kaotisk innlegg.

Det er vanvittig frustrerende å slite rævva (og hodet) av seg uten å klare å få utrettet så mye som man føler at man bør gjøre. Det er alltid stressende å oppleve at man ikke får gjort så mye på jobb som man føler man burde, men det er 1000 ganger verre når du vet at det handler om unger i stor krise og med store problemer!

Jeg jobbet i en liten kommune med ca 3.500 innbyggere. Det var 1,5 årsverk på kontoret. Jeg jobba fullt (var bv-leder) og en førskolelærer hadde den halve stillinga. Ingen av oss hadde mao barnevernfaglig utdanning (jeg er spesialpedagog).

Selv om dette var er liten kommune, hadde vi likevel nok å gjøre og det ble stadig travlere. Pr 1. januar 08 hadde vi ca 30 aktive saker (av ulik alvorlighetsgrad). Pr 1. januar 09 hadde vi 47 aktive saker - hvorav 2 av dem var fylkesnemdsaker (altså saker der barnevernet ønsket å ta over omsorgen for barnet). En stor del av de andre sakene var også alvorlige saker. Det finnes jo knapt nok "lette" barnevernssaker lenger. Man pleier å si at en god og rutinert ssaksbehandler i barnevernet skal ha rundt 20 aktive saker. Jeg hadde det siste året over 30 og hadde i tillegg administrativt ansvar. Det siste halve året hadde jeg også 2 saker i fylkesnemden nesten samtidig - noe som også er en enorm arbeidsbelastning. Det sier seg selv at det ble alt for lite tid til å gå inn og gjøre en god saksbehandler-jobb.

Ingen kan forklare den store økningen i saksmengde, men den sees så vidt jeg skjønner over en stor del av landet. Dette skjer samtidig med at sakene blir alvorligere og uten at rammebetingelsene til barnevernet øker samtidig. Det er færre fosterhjem, det er færre institusjonsplasser, det er mindre penger å bruke på tiltak - og det er flere ressurskrevende saker. Det KAN ikke gå i hop og er en evigvarende ond sirkel om ikke noe gjøres. Det er fryktelig frustrerende å måtte avvise saker der bv kunne gått inn på et tidlig tidspunkt og løst problemer med enkle og udramatiske midler. Det handler kanskje om avlastning, besøkshjem, råd/veiledning eller andre ting. Men mangel på ressurser gjør at vi ikke kan ta tak i disse lite alvorlige sakene. Dermed kommer de dessverre ofte tilbake om 1-2-3 år som alvorlige saker der bv ofte må inn med tvangstiltak.

Jeg har på mange måter vært en kontroversiell barnevernsleder og har møtt mye motstand på min måte å drive barnevernsarbeid på. Motstanden har uten unntak kommet fra barnevernpedagoger i andre barneverntjenester. Jeg ønsket blant annet et langt tettere samarbeid med barnehager og skoler, og valgte derfor å involvere disse langt tettere i mange saker - selvsagt under full åpenhet overfor foreldrene. Dette hadde iallefall jeg positiv erfaring med. Jeg tror derfor at barnevernet må bli bedre på å samarbeide! Og for å få til det, trengs det holdningsendringer i forhold til bl.a. taushetsplikt. Det er ingen lovhindringer der.

Slik jeg opplevde det, handler barnevernets problemer om både resurrsmangel, for lav kompetanse og en nokså gammeldags arbeidsmetode, spesielt når det gjelder kommunikasjon og samarbeid. Det er helt klart for mange ufaglærte i barnevernet, men det er også en generelt for lav kompetanse - noe som selvsagt også henger sammen med et alt for lavt lønnsnivå. Jeg gikk NED 45.000 i lønn når jeg gikk fra PP-tjenesten til barnevernet - og det er står ikke på noen måte i sammenheng med arbeidsmengde og ansvar.