[Crimina]

Så det stemmer at foreldre bare kan flytte til en annen kommune om de får problemer med barnevernet?

Jeg trodde ikke det var sånn lengre.

Her jeg bor er det nå ei alenemor med 4 barn, der barna ikke blir ivaretatt på forsvarlig måte. Skolen har meldt til BV og bestefaren har meldt til BV. Og saken er tatt hånd om av BV. Ansatte kommer på besøk til henne, uanmeldt.

Nå skal hun flytte langt avgårde, for å komme seg vekk fra BV.

Men da må det jo være mulig at BV sender saken videre til den kommunen som denne kvinnen flytter til, eller bestefaren, eller andre mennesker kan vel levere ny bekymringsmeldinger i den nye kommunen? I alle fall når det er offentlige etater som melder og det dreier seg om alvorlig omsorgssvikt.

Jeg velger å tro at BV gjør en god jobb, i det fleste saker. Men jeg ser jo også at det skjer uheldige ting. Der BV kommer i dårlig lys. Vi hører jo ofte bare en side av saken og derfor blir det jo veldig galt.

Jeg har selv kontaktet BV, fordi jeg møtte veggen og var langt nede. Jeg mistet rett og slett kontrollen over mitt eldste barn. Drikking, utaggerende oppførsel, kriminelle handlinger også. Jeg måtte bare svelge stoltheten og kontakte BV.

Jeg møtte ikke den forståelsen som jeg trodde jeg ville få. Jeg ønsket mest av alt å få barnet mitt flyttet ut av hjemmet, for oppførselen til ungdommen min gikk utover de andre barna. Ene barnet mitt gråt seg i søvn flere ganger, jeg måtte låse døra til mitt soverom osv osv.

Jeg trodde at BV hadde beredsskapshjem, som kunne hjelpe meg i en akutt situasjon, men det var ventetid. De hadde plass på et ungdomsshjem, men det var ikke aktuelt. Siden jeg da ville riisikere å få hjem en ungdom som var mye verre enn før h*n reiste. Dette truet også BV med. De sa at "verstingene" var der.

Jeg ble tvunget til å holde ut noen jeg egentlig ikke orket mere. Det var forferdelig tøft. Men i ettertid tror jeg det var verd det.

Jeg fikk, etter 2 mnd hjelp. MST, Multisystemisk Terapi. Dette var redningen. Og min ungdom så at jeg gjorde alvor av trusselen om å kontakte BV. H*n trodde nok ikke at jeg ville gå til det skrittet.

Nå har vi blitt en mere normal familie igjen. Ting er ikke perfekt, det er enda mye å jobbe med, men jeg er takknemlig for at jeg ikke leverte fra meg ungdommen. Men jeg skulle ønske at jeg ble fulgt opp litt bedre. Enten ved at de gav ungdommen min avlastning eller støttekontakt. Jeg måtte liksom bare vente, holde ut frem til MST ble satt i gang. Og i sommer var det ventetid på å få MST.

På bakgrunn av dette har jeg vanskelig for å tro at BV bare griper inn, sånn helt uten videre, og henter barn fra foreldrene sine, uten at det foreligger en god grunn.

Jeg gav klar beskjed om at min ungdom var fysisk og psykisk slem mot meg, skremte søsknene sine og var svært utaggerende. Kom full hjem mens de minste barna enda var våkne. Drev med kriminelle ting og politiet ble også koblet inn.

Men dette var ikke alvorlig nok til at Fylkesmannen kunne fatte tvangsvedtak. Siden min ungdom er 16 år, så kunne de ikke flytte h*n ut av hjemmet med tvang, uten at det forelå en god grunn.

Hva er alvorlig nok tenker jeg. Det var ekstreme forhold her hjemme. Det var ikke bra for de andre barna å se på dette daglig. Men BV overså dette totalt. De kunne sitte å si at min ungdom ikke var ille nok til at det var nødvendig med tvangsvedtak. Selv om jeg måtte låse døra flere netter, fordi jeg var redd for mitt eget barn. Jeg ble skjelt ut, kalt de styggeste ord som fitte, hore, pedo osv. H*n kom hjem full flere ganger, gav totalt blaffen i konsekvenser, skulket skolen, gjorde innbrudd i kiosk som han hadde kveldsjobb i, osv osv. Dette var ikke ille nok til å få mitt barn flyttet. Da tenker jeg selvsagt, hva er ille nok?

Jeg føler at det er lett for BV å være "maktsyke". Når de har bestemt seg for noe, så er det enkelt å hente ut barna fra hjemmene sine. Selvsagt er det riktig avgjørelse i mange tilfeller, men i noen tilfeller tror jeg BV gjør mange feil.

Jeg tror heller ikke at det å blir flyttet fra fosterhjem til fosterhjem, barne/ungdomshjem osv er bra for barna. Undersøkelser viser jo at disse barna mange ganger får senskader.

Og det finnes jo også barn som skulle hatt hjelp, men som aldri fikk det. Det er jo jeg et bevis på. BV visste om forholdene hjemme hos mine foreldre og visste at det dreide seg om omsorgssvikt. Men de gjorde ingenting. Den gang var saksbehandler inhabil.

Barnevernet i min kommune har også vært i medias søkelys og fått krass kritikk fra Fylkesmannen. Fosterhjem og avlastningsfamilier har fått svært dårlig oppfølging. BV har vært overarbeidet i perioder og hatt svært lite folk. Frister har ikke blitt overholdt osv osv.

Hva som kan gjøres for å bedre dette vet jeg ikke. Jeg tror at BV har nok penger, men de har ikke nok kompetanse alltid til å ta tak i ting slik de bør gjøre. Og mangel på ansatte gjør også at saker som burde følges opp ikke alltid blir prioritert. I tillegg tror jeg diverse lovendringer er på sin plass. Men nå er det jo forandringer på gang i BV, og jeg håper ting blir bedre, på sikt.

Litt rotete innlegg, men dette er noen av mine tanker og erfaringer med BV.