[Arran]

Gjett om!

Mitt forhold til musikk preges av tilfeldigheter, mennesker, stemninger og følelser. I perioder hører jeg lite på musikk utover det som tilfeldig smyger seg inn i ørene, mens jeg i andre perioder kan bruke mye tid på musikk. Noen introduserer meg for noe som fenger, som gir mersmak og får meg til å nøste videre. Nye låter og album av samme artist, artister de har samarbeidet med, koblinger You Tube gir meg etc. Kent, Dave Mathews Band og Barenaked Ladies er musikale favoritter jeg kan takke eksen for.

Det finnes artister og låter jeg har et sterkt forhold til gjennom opplevelser jeg har hatt knyttet til dem, og så finnes det musikk som bare umiddelbart smyger seg under huden på deg. Sånn som Nils Petter Molvær siste album Hamada. Jeg lyttet og ble forført. Ingen sang, ingen tekst, bare denne inderlig tilstedeværende trompeten som smyger seg inntil deg, kryper inn under huden og blir der. Lyd som får nakkehårene til å reise seg og meg til å lukke øynene og bare lytte, koble hodet ut og bare være. Det hadde jeg aldri oppdaget hadde det ikke vært for kjæresten