[Elise]

Jeg ble småforelsket i mannen min allerede første dagen jeg så han. Det var humoren, glimtet i øyet, at han virket så utrolig sympatisk og ålreit, som tok meg. (Og da var jeg 13 år!)

Jeg var dessverre ulykkelig forelsket i han i mange år, gjennom hele ungdomsskolen og halve videregående, før jeg måtte gi opp til slutt. Han var sammen med min bestevenninne en god stund og, noe som gjorde det hele veldig vanskelig.

En periode var vi "fyllebuddies", vi klina (ikke mer, vi var jo bare ungdommer!) hver gang vi var fulle, iallfall de periodene ikke jeg hadde en annen kjæreste. Så var vi på ungdomsklubben en kveld og danset tett og hett til Aerosmith, og han fulgte meg hjem etterpå. Siden den dagen har vi vært kjærester, og det går opp og ned med forelskelsen, men det er veldig deilig at jeg kan kjenne blodet bruse pga han enda, i perioder.