[tink]

Både ja og nei. Før jeg fikk barn hadde jeg nok noen litt rosafargete idealer om foreldreskap og samvær med egne barn. Det er jo bare å gjøre alt riktig - så får man flinke og greie barn.

Mange av disse tankene er justert etter første og enda litt mer etter andre barn. Barn er individer, og forskjellige fra hverandre, med ulike behov. Vi foreldre er også mennesker først, deretter foreldre - og hos oss er vi supre til å være oss selv.

Det siste året har jeg vært mye sliten og brølemamma har hatt lettere tilgang. Jeg har ikke alltid greid å se barna der de er og følge deres behov for nærhet og det å bli sett - noe som tross alt er viktigere enn all verdens helgeaktiviteter. Så nei - jeg strekker ikke til på absolutt alle områder.

Det jeg likevel er fornøyd med, er at vi - både mannen min og jeg - ser når begeret er fyllt for barna. Innimellom kommer vi inn i dårlige vaner, men da tar vi oss på tak, legger en slagplan - og greier som oftest å løse opp i vanskelige ting. Holder det ikke med kloke foreldrehoder, så søker vi hjelp og støtte hos ansatte i barnehagen og/eller helsestasjonen. Kort sagt, vi bruker nettverket rundt oss. (Skulle ønske vi hadde mer familie og venner å ta av da.)

Selv om vi har enkelte områder hvor vi ikke strekker helt til, så vet jeg at vi er fantastiske på andre områder. Jeg ser utålmodighet og kort lunte litt i sammenheng med evnen til å finne på og gjøre artige ting sammen. Så klart vi slapper av og koser oss sammen, men vi er nok mer preget av impulsivitet og kreativitet enn den store roen. Heldigvis ser det ut til at barna likner på oss.