[Garbella]

Opprinnelig lagt inn av Butterfly, her.

Han syns nok det er trist at han ikke ser ungene sine så ofte som han ønkser og når han selv måtte ønske det, men som jeg sa og han har sagt selv så har de jo valgt å gå fra hverandre fordi di ikke kunne leve sammen og de burde kanskje tenkte enda mer over det hvis de syns det er så grusomt og gjerne før de skaffet seg nye partnere også. Men syns de har en ganske grei ordning, de prater vel sammen nesten hver dag på telefon, er på allidrett sammen med barna hver tirsdag, syns nesten de er unormalt mer sammen en det andre separerte foreldre er men det har jeg ikke lagt meg oppi enda, selv om jeg har nevnt at jeg noen gang syns det blir litt mye. Han sier selv at han er opptatt av å ikke gjøre forskjell, vet ikke om han er redd for det. Men han mener samtidig at hans må få litt mer oppmerksomhet og kos, og jenten hans får innmellom sitte lengre oppe om kvelden fordi han tross alt bare ser de en uke av gangen som han sier. Trur nok aldri vi blir helt enige om alt når det gjelde slike ting. Men får sette oss ned å snakke om det i kveld før de kommer til oss igjen.

Dere har nok en stor utfordring foran dere i forhold til dette. At han føler det sårt må han ta på sin kappe og ikke legge over på ungene.

Jeg har og samboer og vi har to barn hver. Hans 50/50 og mine langt mer. Vi diskuterer hver eneste utfordring og finner en løsning/kompromiss vi kan leve med som ikke forskjellsbehandler ungene mer enn det aldersgapet ville gjort uansett.

At hans barn får være lenger oppe når de er hos dere er en glimrende måte å skape splittelse og misunnelse mellom ungene på i steden for å skape felleskap mellom ungene.

Dersom dere ikke finner ut av dette vil det kunne være den direkte årsaken til at forholdet deres ikke holder. Å se på at sitt eget barn blir forskjellsbehandlet fordi de andre er der halvparten av tiden er ikke noe man orker å se på.