Jeg er nokså sjokkert over at man ikke ser et problem i å omsette narkotika?

Gjennom livet mitt har jeg blitt kjent med mange mennesker. Mange av disse har en kortere eller lenger periode av sitt liv brukt hasj. De fleste av dem som gjorde det gikk det bra med.

Men det er en del det ikke gikk bra med. Noen er døde. Han første som døde ble ikke tyve år engang. Noen er levende døde og blytung bortgiftet til sprøytehelvetet i dag.

Jeg vet ikke hva som gjorde forskjellen i at det gikk bra med Morten, mens Nadja endte som prostituert sprøytemisbruker. Begge røyket hasj, tilhørte samme gjeng og hadde ganske like karakterer og sosial bakgrunn en gang i tiden.

Den dagen noen kan fortelle meg på forhånd hvem som kan røyke litt hasj iblant uten at det tar overhånd og uten at de noensinne blir psykotiske av det så skal jeg revurdere om jeg skal la være å se på hasj som et betydelig problem.

Inntil den dagen er jeg ikke villig til å revurdere den oppfatningen. Ikke enda det gikk bra med Morten engang.

Dessuten ser jeg hasj som et problem i seg selv. Man blir passiv, man mister grepet på livet sitt fullstendig etterhvert. Jeg har til dags dato til overs å treffe en noenlunde storbrukende hasjrøyker som eier snev av tiltak.

Og jada - jeg har møtt de spennende kreative som røyker seg til filosofer og sier interessante ting og virker dype og lager fet musikk. Men noen få år senere er det sørgelig mange av dem som ikke gjør noe av dette mer - de bare sløver'n. Eller så har de kutta relasjonen til dopet og beholdt resten.

Hasj i seg selv er en svært skummel russisk rulett med veien videre i livet. Men det er ikke bare det. For det er bare å si seg enig - de fleste som røyker hasj ender ikke på gata. Dog har de fleste som ender på gata engang startet med hasj. Og de færreste av dem planla å ende som de gjorde. Hvorfor gikk det da sånn?

Også skal man ikke la være å anerkjenne at hasj i seg selv er et problem. Jamfør drapssaken i Tromsø.