[emm]

Jeg slet jo mye med lesingen på barneskolen, men fikk god oppfølging, og det løsnet på et vis etterhvert. Pappa ga meg enorm leselyst, og leste høyt for meg langt inn i skolealder. Han var så redd for at lesing skulle bli et mareritt, og ville så gjerne at jeg skulle glede meg over bøkenes verden og ikke hate de for den utfordringen de ga meg.

Min beste venninne på skolen var en skikkelig lesehest, og hun ga meg Patrick Süskinds "Parfymen".
Denne boken har jeg et veldig spesiellt forhold til som den første "ordentlige" romanen jeg leste. Husker jeg ikke klarte legge den fra meg før den var slutt, og likte godt de makabre beskrivelsene forfatteren leverte. Nå er filmen her, og jeg vet ikke om jeg vil se den. Kanskje den forkludrer tanken om min første "kjærlighet" i bøkenes verden? Hvordan kan de ha klart å gjenskape det bildet jeg har i hodet av karakterene og miljøene fra boka? Umulig.

Uansett står boken fortsatt i bokhylla, og er skikkelig slitt. Tror kanskje jeg skal lese den igjen nå snart