[Claire]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Noe annet som karakteriserer kunstnere, men som kanskje er litt på siden, er at veldig mange har hatt psykiske problemer. Kanskje dette har noe med det man sier om at: "lidelsen er interessant, mens lykke er kjedelig". Feks er Bob Dylan sine plater som ble utgitt mens han levde et lykkelig familieliv, karakterisert som vestentlig dårligere enn de andre han har utgitt.

Dette er jo noe av det som gjør kvalitetsvurderinger så vanskelig. Skal man se et kunstnerisk verk i sammenheng med kunstnerens private liv vil man jo ha en slags forutinntatthet i forhold til platen, boken, maleriet eller hva det måtte være. Ofte kan det være nødvendig for bedre å kunne forstå et kunstverk, av og til vil det kunne forkludre inntrykket og rett og slett bidra til misforståtte tolkninger.

Men at det ligger noe i dette med at lidelse er mer interessant og genererer mer kreativitet er nok hevet over enhver tvil. Spørsmålet er vel bare i hvor stor grad man skal la sin kunnskap kunstnerens privatliv ligge til grunn for ens vurdering av kunstverket. Men det er kanskje uunngåelig.

Som flere er inne på; ja det kan være en fordel med teoretisk kunnskap for å vurdere kvalitet; men for selve opplevelsens skyld tror jeg det av og til kan være vel så bra å stille med "tabula rasa". Jeg tror kanskje man kan få flere positive overraskelser da.