[Sitron]

Det var avslutningskommentaren i dokumentaren America the Beautiful, som jeg akkurat har sett.

Barn helt ned i ganske ung alder som påpeker at de er stygge, fordi de ikke ligner idealene på tv, i magasiner, overalt.

Så var det en mor som hadde en datter som døde av bulimi og som påpekte at vi alle har et ansvar for hvordan vi markedsfører oss selv overfor barna. Ikke bare våre, men andres også. Hun fortalte hvordan hun kritiserte sin egen kropp, foran datteren, som vokste opp til å få den samme kroppsbygningen som moren. Og om hvordan hun slet med dårlig samvittighet i årene etter dødsfallet. Og hvordan bulimien ble ansett som en mental lidelse og dermed kom den ikke med på dødsattesten, for man dør ikke av en mental lidelse.

Jeg er en av de som ser på meg selv som veldig lite attraktiv. Ikke fordi jeg ikke er slank. Jeg syns nemlig at ganske store kvinner også kan være veldig flotte, sexy, søte og i det hele tatt. For min del er det ansiktet. Jeg er rett og slett ikke pen i forhold til alle andre. Hadde jeg vært feit OG søt, så hadde jeg i det minste hatt en fordel. Nå har jeg ingen liksom.

Men; jeg tror faktisk at jeg er flink overfor ungene. Jeg snakker ikke dritt om hvordan jeg ser ut, eller hvordan andre ser ut. Ikke til dem, eller i nærheten av dem. Er veldig opptatt av å lære dem at alle er like mye verdt, selv om de er annerledes. Og så langt funker det, men eldste er jo bare 11. Så vi får se. Jeg burde sikkert endret min egen tankegang, men det er så in your face (hehe, pun intended) at det ikke er så lett. Og hvorfor endre, egentlig. Det er jo bare fakta. Det er jo ikke som om det hemmer meg i hverdagen, generelt sett. Og om andre har problemer med mitt utseende (og ja, det har skjedd) så er det jo DE som har problemer med aksept og det er tross alt ikke min feil.

Fyren som laget dokumentaren var en AA med pondus, halvskalla og grå i skjegget. Og han sa at et godt kompliment han har fått var da han fikk beskjed om at han hadde "a beautiful handshake". For som han sa; vi trenger bare finne det ved oss som ER pent, ikke fokusere på alt som er stygt.

Så hvordan er det med deg (spør om det her liksom, som har over gjennomsnittlig mange vakre mennesker, hah!)? Klarer du å fokusere på det som er FLOTT ved deg selv, eller har du også en tendens til å trekke frem det som du ser på som kritikkverdig? Og; ut fra hvilke kriterier vurderer du ting ved deg som kritikkverdige? For er det motebildet, skjønnhetsbildet m.m. så er det bare en illusjon og ikke det spor verdig til å måle seg opp mot. Den generelle kvinnen er faktisk langt, langt penere.