[rine]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

For min del er det helt ulogisk å ta hensyn til et foster/embryos følelsesliv. Sikkert ikke slik for alle, men jeg går altså ikke rundt og synes synd på alle fostre som ender opp i MA og SA - ei heller provoserte aborter. Foreldrene - ja, men alldeles ikke fosteret.

Jeg gjør heller ikke det. Den var ment som et svar til de som mener at det å vokse opp en alenemor (og å bo i leid leilighet?!) er det verst tenkelige som kan skje et barn.
Det er for mange triste sjebner forbundet med abortforbud til at jeg kan stå inne for det, men jeg synes Mim her har et fryktelig lettvint, og kynisk, syn på en så alvorlig sak som provosert abort er.