Opprinnelig lagt inn av kie, her.
Når det gjelder gjeldsordning og slike ting som er nevnt tidligere i tråden, så skulle jeg ønske man gjorde noe som man gjør i bl.a. USA. Der blir man jo personlig konkurs og, etter hva jeg har fått med meg, starter på scratch umiddelbart. (Mens man i Norge bruker flere år og allikevel har en "karantene" i forhold til arv og annet etter at gjeldsordningsperioden er over.) Men en ting jeg synes de gjør bra i USA er at for å få denne nye starten, så må man gå på kurs og lære om personlig økonomi. Jeg mener at det burde være et krav for å få gjeldsordning i Norge også.
Jeg er ikke veldig inne på gjeldsordninger i USA, men det jeg vet er at man her har en ordning som gjør at man kan låne penger på hus, og så er man ikke personlig ansvarlig for lånet - det er det banken som er. Det vil si at man kan låne penger til hus, og om man ikke lengre klarer å betale lånet, så overtar banken huset, og man sitter igjen gjeldsfri (og husfri...). Men med en så dårlig kredittverdighet at man ikke får lån igjen med det første. Så ok, man starter på skratch igjen, men må bruke lang tid å på opparbeide seg kredittverdighet igjen 
.
Feks har vi bodd her i et år nå, og er enda ikke kredittverdige. Det hjelper ikke at vi har fast (høy) inntekt, betalt alle regningene våre på tiden osv. Vi har ikke brukt bankkortet vårt nok til å få et kredittkort - man må forbruke for å kunne overforbruke 
.
Men tilbake til dette med låne til hus, så er jo det noe av det som har kjørt økonomien fullstendig i grøfta - en vanvittig spekulasjon i at folk ikke klarer å betale lånene sine, slik at banken kan overta huset og selge det videre til enda en idiot. Jeg snakket med en amerikaner, som hadde jobben med å pushe sånne lån på folk (og som nå skrev bok om det), og han fortalte at når de beregnet hvor mye folk kunne låne, så tok de utgangspunkt i at AVDRAGENE kunne være store som 50% av brutto inntekt. Og ga dem rentefritt lån det første året. Men glemte å si at på slutten av året så måtte de betale renter, boligskatt (som mange steder er veldig høy her). Og at folk kanskje kunne trenge litt å leve for også . Så folk holdt ut et par år, så måtte de selge. Banken fikk huset, som ble solgt videre for en enda høyere pris, og banken ble lykkelig. Det hadde jo gått fint, om boligprisene hadde fortsatt å vokse inn i himmelen. Og ikke bankene hadde solgt lånene videre i kompliserete "pakker". Og lånt ut uendelig mye mer penger enn de hadde, osv, osv.
Jeg synes det er uendelig mye bedre at man faktisk er ansvarlig for den gjelden man tar opp, og at man slite med den en lang stund, om man overforbruker. For her i USA så er folk vanvittige slaver av gjelden sin, og folk har gjeld til de går i graven. De låner til ALT. I Norge kan man få cashback når man handler i butikken - det vil si at man tar ut penger fra egen konto. Her får man "cashback" når man låner. Til og med nå, midt i finanskrisen, kan folk få låne 100% til å kjøpe bil - og så "få" 5000 dollares i cashback - det vil si at folk låner over 100% 
.
Det sier seg nesten selv at de må være rimelig greie mht folk som går konk med et system som de har her, ellers hadde jo halve USA vært på gjeldssannering .
Jeg tror at svigermor har rett når hun sier "å kjøpe-kjøpe kan bli en sykdom", og jeg synes faktisk synd i dem som feiler noe, enten det er fysisk eller psykisk det de feiler. At noen av dem bare er uansvarlige unger som aldri ble voksne, og at noen bare er dumme er så sin sak. Men for noen handler det vel om en måte å stille suget på, på lik linje med dem som overspiser, underspiser, kutter seg eller ruser seg direkte med alkohol eller annet.
Forøvrig synes jeg det er helt ok at det er trist å selge hytta med minnene, enten det er den ene eller den andre grunnen til at man må selge den. Og at folkene luller seg inn i en tro på at det holder å kutte ut brusen er vel bare et symptom på det som gjorde at de havnet i uføret i første omgang.
Selv har vi stålkontroll på økonomien, men som Iset sier - vi har vel alle våre svin på skogen - et området vi ikke alltid har full kontroll på. Og for min del gjør det i alle fall at jeg får en viss sympati med de som sliter med noe, selv om dette noe er noe jeg aldri kunne rotet med.
Men jeg synes at det er helt ok at man må slite litt for å komme ut av uføret. Litt satt på spissen - om forbruk er det du ruser deg på, så er det helt ok at du har liten anledning til å gjøre det en stund. Alkoholiere må kutte ut alkohol, shopoholikere må kutte ut shoppingen. Penger til å (over)leve må de jo selvfølgelig ha.
Ellers håper jeg at ungene mine skikker seg på de viktigste områdene i livet, men jeg skal ikke prosentangi min grad av sikkerhet 
. Vi gjør vårt beste for å gjøre dem til empatiske, ansvarlige, lykkelige mennesker, men det er jo ikke akkurat bare vår innsats det kommer an på. Når en i en søskenflokk havnet i uføret, mens de andre skikker seg, så var det neppe utelukkende fordi foreldrene glemte ut at også h*n burde ansvarliggjøres....
Jeg har sett noen få Luksusfellen-programmer, og har syntes synd i noen, ristet på hodet av andre. Og skammet meg over at jeg lar meg underholde av andres ulykke.