[him]

Ja, jeg mener selv at jeg er i stand til å se en sak fra flere sider. Jeg mener også at jeg er nogenlunde god på å oppfatte hvordan og når jeg kan fremme at en sak har flere sider. Det er ikke bestandig at jeg synes det passer. Er det slik at noen har det veldig vondt ønsker de først og fremst forståelse for sin, egen subjektive opplevelse ikke en objektiv redegjørelse for sakens forskjellige sider. De er neppe uten grunn at mange folk som har opplevd voldtekt sier at de oppleve møtet med rettsapperatet som et nytt overgrep.

Og det ser man også på nett. Det er folk som blir så kraftig emosjonelt berørt at de ikke makter å innta et objektivt ståsted. Følelsene blir så kraftige at de rett og slett ikke greier det. Man ser det ofte i på temaer som du nevner: Incest, selvmord, senabort, aktiv dødshjelp, mobbing, behandling av psykisk syke etc Jeg vil tro at en av grunnene til at jeg evner å være rimelig objektiv er at jeg er - tross alt - er heldig. Jeg er ikke så personlig berørt av selvmord som noen som har opplevd det nærmeste krets. (Den ene gangen jeg ble veldig emosjonelt berørt av en diskusjon vurderte jeg faktisk å slutte på FP, man blir veldig sårbar i settinger, hvor den man diskuterer med kanskje ikke en gang skjønner hvor alvorlig det oppfattes.)

Jeg tenker at begge deler: Både den objektive, "saklige" vurderingen og det sterke følelsesmessige engasjementet, er verdifulle, men i hver sin setting. Det er to perspektiver som forhåpentligvis utfyller hverandre, eventuelt blir satt opp mot hverandre. Det siste er jo ikke noe sælig heldig.