[Fadese]

Det kommer helt an på hvilke endringer ulykken hadde medført. Her er det ikke snakk om bare fysiske, men også kognitive og personlighetsmessige forandringer. HI nevner hjerneskader, og det er et område jeg kjenner til og et godt eksempel. Mange samliv ender etter slike skader, og jeg tipper det blant annet har sammenheng med at denne type skader medfører endringer på mange plan. Dersom mannen min hadde fått skader som gjorde ham svært impulsiv, medførte at han ikke evnet til å ta andres perspektiv, hadde redusert hukommelse, slet med planlegging, ikke så konsekvenser av handlinger, lav frustrasjonsterskel og sinnemestringsproblemer, hva hadde jeg gjort da? Skulle barna og jeg ha levd et liv der vi gikk på tå hev i frykt for å irritere ham? Skulle jeg ha vært den stygge ulven som satte grenser for pengebruk (jf impulsivitet, red. evne til planlegging og det å se konsekvenser av egne handlinger, frustrasjonsterskel og sinnemestring)? Hadde det vært til å leve med for oss andre? Hadde jeg maktet dette i tillegg til at nettverket forsvant (klassisk), i tillegg til at jeg måtte koordinere samarbeidet med diverse hjelpeinstanser, ble alene om det meste av ansvar og gjøremål for barn og hjem og faktisk hadde mistet den mannen jeg giftet meg med? Jeg sier ikke at det hadde vært enkelt å bryte ut, og samvittigheten hadde sikkert tynget. Men jeg hadde fortsatt hatt ansvar for mitt eget og ikke minst barnas liv. For meg framstår det litt vel bombastisk og kanskje litt naivt å konsekvent si at man aldri hadde forlatt sin kjære. Jeg tror ikke man greier å se for seg hvor store endringene i livs- og familiesituasjonen kan bli ved slike skader, med mindre man har stått i det selv.