[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det er forskjell på å bli forlatt 3 dager etter en kreftdiagnose og at man hadde oppløst ekteskapet etter en periode hvor man har sett at det ikke hadde gått i lengden.

Ja, for eksempel. Det er klart det finnes umodne drittsekker der ute som ikke er i stand til å stille opp i en vanskelig situasjon, men det er jo så mange forskjellige situasjoner at er umulig å svare på dette kategorisk, uten å forenkle totalt. Det kan være ekteskap som har slitt og er på randen av skilsmisse når noe skjer og der partneren føler seg tvunget til å bli, kanskje aller mest pga forventninger fra omverdenen. Jeg har sett pleietrengende MS-pasienter på permanent opphold på boliger/sykehjem som fortsatt er gift på papiret etter mange år, men det er jo åpenbart at det ikke er en normalsituasjon og at det kanskje etterhvert blir som å besøke en syk, gammel mor og far. Skal man forvente at partneren ikke skal få leve videre og få et godt liv med en annen når dette skjer i 30-årsalderen? Og når partneren forandrer seg totalt pga en ulykke, både fysisk og psykisk, skal man forvente at opprinnelige følelser ikke forandres samtidig?