[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Necesario: tanken er edel; kjempe for å holde folk i arbeid.

Mine erfaringer er fra både det å være ansatt, og det å være leder.

Og spørsmålet mitt blir: Holde folk i arbeid - til hvilken pris?

For eksempel er det en del arbeidstakere som forsåvidt greier å være tilstede på arbeidsplassen i 100 % tid, men som ikke yter på langt nær 100 %. Hva med dem? Jo, NAV kan gi tilretteleggingstilskudd, slik at arbeidstakeren utfører f.eks. 50 % jobb på 80 % tid. Men mange arbeidstakere nekter å innse at de har redusert arbeidskapasitet, og vil ikke være med på dette.

Og det er da moroa starter. Man kan sitte i møte etter møte, med arbeidstaker, lege og NAV, og arbeidstakeren vil ha en "tilrettelegging" som er uklar, legen taler pasientens sak, NAV har sine regler og systemer, og som arbeidsgiver kan det være vanskelig å vite hva man skal gjøre. Jeg har mer enn en gang foreslått tilretteleggingstilskudd, men kun i EN eneste sak har det blitt en realitet. I alle de andre sakene oppfatter arbeidstakeren dette som et ufint angrep på egen person. Litt sånn "Jasså, så du syns jeg gjør for lite??? Hva med den og den, de tar nå mye pauser!!!".

Det blir et spørsmål om hvor mye det er realistisk å tilrettelegge, og i hvilken grad arbeidsgivere skal akseptere at arbeidstakere ikke yter det de skal yte (det de er betalt for). De fleste arbeidsgivere (i alle fall private) har liten eller ingen mulighet til å ha arbeidstakere som ikke gjør nytte for lønna.

Dessuten som jeg har sagt før så vil ofte den arbeidstakeren som yter for lite bli et irritasjonsmoment for alle andre. Det blir energilekkasje, og det har lett for å oppstå misnøye og derav konflikter. Den sykemeldte arbeidstakeren føler seg uglesett, blir lei seg, deprimert - og til en viss grad har vedkommende ofte rett i at de er blitt uglesett på arbeidsplassen.

Hvorfor er det BARE arbeidsgiver som skal strekke seg? Hvorfor skal man ikke kunne stille krav til arbeidstakeren også? Krav om at folk vurderer sin egen arbeidsevne, og tar en jobb de er i stand til å mestre?

Men det vil jo ikke koste staten så mye mindre om man kutter ut å holde folk i jobb? Stønad vil de jo få uansett, selv om det ikke er snakk om sykmeldingspenger. Jeg prater ikke om at vedkommende skal beholde sin jobb og sine arbeidsoppgaver til enhver pris. Men det har stor betydning for mange å være i en eller annen jobb, og jeg tror vi får et trist samfunn om dette ikke blir ivaretatt. Det gjør noe med folk å få føle at de bidrar, og det gjør noe med folk å bli satt på sidelinjen som ubrukelig.
Det stilles jo ganske mange krav til arbeidsgiver også, ift utprøving av jobber og slike ting. Men mange ganger synes jeg arbeidsgiver slipper for lett, og fokuserer i for stor grad på problemet istedet for kompetansen.