[Harriet Vane]

Det er lite jeg ikke klarer selv, men jeg er veldig lite redd for å be om hjelp. Mannen og svigers er selvhjulpne/sta inntil det patetiske, de skal ikke ikke ikke be noen om hjelp, og heller knekke ryggen på egen hånd. Det blir noe voldsomt kontrollfrikete over det, å ikke skulle nedlate seg til å ta i mot hjelp, slik man hjelper andre.

Jeg er oppvokst i en storfamilie med masse folk i tillegg (praktikanter, agronomer, studenter) som har bodd og arbeidet i perioder, og det er veldig naturlig for meg å delegere oppgaver, hente inn noen fler hender til oppgaver osv. Jeg har jobbet veldig mye med mobilisering av gratis arbeidskraft og dugnadsarbeid til aksjoner og arrangementer, så jeg er blitt veldig flink til å spørre. Jeg føler ingen skam når jeg høygravid spør om noen har tid til å hjelpe med flytting, eller når jeg med en liten baby ber om hjelp til det samme.

Jeg trives med kollektive løsninger og å arbeide i fellesskap. Rett og slett. Og ingen person eller par er en øy.