[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men Teflona, er det egentlig noe å bli lattermild over? Uansett hva du mener, gjør, sier - hvis omgivelsene oppfatter deg (ikke deg personlig nå) som å ha en holdning du selv mener at du ikke har, bør ikke du da kanskje selv korrigere det du gjør og sier, slik at du blir oppfattet i tråd med det du mener er reelt?

Hvorfor er det så mange foreldre som oppfatter skolen / lærerne som lite imøtekommende, dårlige på dialog, dårlige til å ta kritikk, hårsåre, tar ting personlig, skylder på foreldrene hvis et barn har problemer på skolen, osv - hvis dette ikke henger sammen med signaler som kommer fra skolen / lærerne?

(Jeg sier ikke at alle foreldre oppfatter alle lærere som alt over, men at dette er ting som går igjen i forholdet mellom skole og hjem som mange foreldre forteller om i større eller mindre grad i forhold til en eller flere lærere).

Kommunikasjon er ikke bare å gi enveis informasjon. Kommunikasjon er etablert først når mottakeren har mottatt budskapet og forstått det, og kunnet gi informasjon tilbake, som også blir mottatt og forstått.

Jeg tror at mange lærere er svært dyktige på kommunikasjon, men at man av og til "glemmer" at man ikke er lærer for foreldrene. I lærerrollen, overfor elevene, blir det mange ganger mye enveis informasjon fra lærer til elev, som eleven skal ta til seg og senere prøves i. Men i kommunikasjonen med foreldrene fungerer samme metode skrekkelig dårlig.

Men dessverre møter jeg også lærere som mener at de selv har slett ingen skyld i dårlig kommunikasjon (slik du signaliserer over gjennom å latterliggjøre det hele), og at også hele ansvaret for dette ligger på foreldrene. Og derfor er kommunikasjon så vanskelig.

Det med dialog skole-hjem: Ja, det stemmer jo selvsagt at mange foreldre opplever det slik. Man havner i en sårbar situasjon når man kontaktes fra skolen om noe som "ikke er som det skal". Jeg har selv vært på foreldresiden, og det er lett å føle at man pekes på, selv om ikke skolen egentlig mente å fordele "skylda". Det er ofte vanskelig å skille mellom hva som egentlig sies og hva man føler ligger bak ordene.
At vi snakker til foreldre som vi snakker til ungdommene, vel, det skjer sikkert, men jeg kan si at i vår skolekrets, med en høyt utdannet foreldreskare, hadde nok ikke det vært gangbart.

Jeg har forøvrig ikke latterliggjort noe som helst, jeg skrev at jeg ble lattermild, det er noe helt annet.