[Perhonen]

Mange ganger roper nok skolen varsku, og mange andre også. Men hva hjelper det når det ikke fins penger? Skolen mangler ressurser, barnevernet mangler ressurser, bup mangler ressurser, det er lange ventelister over alt. Mange mange unge venter på hjelp. Mange familier venter på og trenger hjelp. Hvor går det galt? Prioriteres arbeidet feil? Kan pengene og de menneskelige ressursene som allerede fins utnyttes bedre? Hvilke arbeidsoppgaver skal prioriteres før andre? Hva er viktigst?

Helse og sosialdepartementet fastlo for noen år tilbake at så mange som 20% av barn og unge utvikler angst/depresjon/adferdsvansker. Arbeidet i forhold til forebygging måtte begynne alt i barnehagen. På min grunnutdanning lærte vi svært lite om dette. Ut fra det jeg har forstått fra lærere, lærer heller ikke de noe særlig om det. I barnhagen tenker mange at de ser at noe er galt, men de vet ikke hva eller hva de skal gjøre. De tenker at de overlater problemet til skolen, og så er problemet løst. Og slik går nå årene. En barnehage jeg jobbet i erfarte at barn i barnehagealder som ble henvist til bup kunne risikere å vente i to år før de fikk time. Og ja, årene går. Problemet eskalerer i barneskolen, for kanskje slå ut for fullt i ungdomskolen når ungdommen gjerne får puberteten på toppen av de andre problemene.
Lærerne skal, slik jeg har forstått det, først og fremst formidle kunnskap, og ikke jobbe med hverken psykiske vansker eller adferdsvansker. Allikevel havner største byrden faktisk på skolen, lærerne og barnas medelever, for ikke snakke om det enkelte barnet selv. Det er ikke lett for barnet selv heller å lever i et kaos av tanker og følelser og håpe at noen kan hjelpe en.