[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Jeg så intervju med denne damen i en annen avis for ikke lenge siden også. Da ble det i debatten (nettmøte?) stilt spørsmål om hvordan man kunne være så heldig å nå igjennom på de lange ventelisten for tannlegestudiet, for så å la utdannelsen så og si ligge brakk. Det kostet visstnok samfunnet noe slik som 3 mill. å få en utdannet tannlege. Etter det har hun vært svært nøye med å poengtere at hun kun skal gjøre dette et par år til.

Jeg forstår fortsatt ikke at man vil melde seg så mye ut av arbeidslivet, og særlig ikke med et yrke som krever at man følger med, og det over lengre tid. Frivillig. Når det kommer til å være en rollemodell og et forbilde for jentene mine tror jeg like mye på det at far og mor deler det meste for å få hverdagen til å gå opp. Ikke at mor legger alt profesjonellt liv på hylla mens far starter firma. Rykte sier at mor ofte sitter veldig dårlig i det når slike løsninger er valgt over tid, særlig når far og mor ikke lenger vil dele seng.

Den biten med å ikke praktisere et yrke som krever mye oppdatering kan jeg være enig i er et godt argument for å ikke være hjemme. Men at man skal måtte føle seg forpliktet til å jobbe fordi man har valgt en utdannelse som er dyr (for samfunnet), den er jeg dypt uenig i. Når man tar utdannelse er man ofte ung, og vet ikke alltid hva man vil trives med å gjøre senere. Det kan ikke være sånn at dyr utdannelse gjør at man må forplikte seg til å jobbe 100% til man går av med pensjon.

Jeg har seks års utdannelse, men ikke av de dyreste. Og jeg kjente lenge på plikten til å jobbe når jeg først hadde brukt seks år og mye penger på utdannelse. Men til slutt så innså jeg at jeg ikke trengte å gå på veggen i et yrke som ga meg rynker og grått hår bare fordi jeg hadde tatt de utdannelsesvalg som jeg gjorde da jeg var 19. Så nå tar jeg ny utdannelse, uten dårlig samvittighet. Og hvis jeg om 15 år har lyst til å gjøre noe annet igjen, så kommer jeg til å gjøre det .

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Hvis mannen må jobbe mer for at kvinnen skal være hjemme er det jo ikke bra. Heldigvis er det ikke alltid det er sånn.

Nei, det er virkelig ikke bra, og det hadde aldri vært aktuelt her i huset at han måtte jobbe ekstra for at jeg skulle ha anledning til å gå hjemme.