[kie]

For øvrig synes jeg at det å gå fra jobb i mannsdominerte/nøytrale yrker til jobb i kvinnedominerte yrker var som å ramle tilbake minst en generasjon. Det var først da jeg begynte å jobbe i et kvinnedominert yrke at min rolle som mor ble vektlagt og min rolle som forsørger virket nesten ubetydelig.

Jeg har beskrevet det slik før:

Sitat:

Da jeg begynte å jobbe i helsevesenet ble plutselig min rolle som mor relevant på en måte jeg ikke var vant til. Jeg ble overrasket over hvor mye andre vektla min private omsorgsrolle som kone og mor. Mens det i andre jobber gjerne ble reagert på antall barn jeg har med “Ja, da trenger du full jobb. Du som har så mange munner å mette”, ble det nå heller “Oj. Hvordan skal det gå med full jobb også?”. Det var liksom en selvfølge at jeg som kvinne ikke var familiens hovedforsørger. Man snakker om hvor deilig det er å jobbe 50% mens barna er små og tar nesten for gitt at de fleste har menn med godt betalte jobber og selv bare jobber for å “komme seg ut litt”. For å sette det på spissen.
Vel, jeg var familiens hovedforsørger. Min mann var husfar. Jeg kunne berolige damene med at barna nok ble ivaretatt selv om jeg jobbet og studerte.
En annen ting er forventningen om at de husmoderlige oppgavene skal falle seg naturlig for meg som kvinne og sykepleier. Det er ikke så lenge siden jeg klarte å rote det til da jeg skulle lage pose-potetstappe til pasientene på jobben.

Jeg er kanskje bortskjemt. Min bestefar var tidlig ute og oppfordret min mor til å få seg en utdanning og alltid stå på egne bein, mot mor har aldri lent seg mot noen mann økonomisk og jeg har selv blitt flasket opp med at bøker, utdanning osv. trumfer bollebakst anytime. Mitt møte med de heklende damene på vaktrommet ble derfor et aldri så lite kultursjokk og jeg husker at jeg sto på skyllerommet og mumlet for meg selv at jeg måtte ha dødd og kommet til "kjerringhelvetet".

Så jeg kan på en måte tenke at "Nehei! Sånn er det ikke for jeg har alltid fått høre viktigheten av å stå på egne ben" osv. Men når jeg tenker etter og prøve å forestille meg hvordan det må være å kanskje ha vært født inn i "kjerringhelvetet", så blir jeg ikke fullt så skråsikker. Jeg er bare ikke helt enig i at en motreaksjon i form av forsøk på å overstyre i andre retningen er løsningen. Faktisk synes jeg overstyringen (eller forsøk på det) er en uting i seg selv. Enten det kommer i form av press, latterliggjøring eller andre ting. Jeg vil ikke bli sett på og behandlet som en "stakkars kvinne som ikke klarer å velge selv" verken av menn eller kvinner. Uansett i hvilken retning de ønsker å pushe meg.