[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Noe av det som fikk meg til å grøsse dypest ved denne boka, var forresten den utstuderte utslettingen av så godt som alt som kan regnes som vakkert. Ikke en solstrime. Ikke en levende plante. Ingenting.

Ja. Og dermed virket de få gode overraskelsene ekstra sterkt, syntes jeg. Tenk, en sisterne med rent vann! Etter å utelukkende ha drukket sølevann i - tja - seks-syv år, må det i alle fall være? Beskrivelsen av hvordan vannet faktisk lukter rent og søtt, at han kjenner lukten av rent vann. Og morklene de plukker i buskaset, og eplene de finner, og fossen de bader i. Og selvsagt det fantastiske tilfluktsrommet med all maten og alt utstyret.

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg slet virkelig med å skyve det ulogiske ved dette til side. Hva er det som dreper absolutt alt liv, unntatt mennesker?

Jeg tenkte meg at det var det som vel kalles for "atomvinter" - der selve atombombene ødelegger mye, men ikke alt, men der de enorme askemengdene i atmosfæren etter alle brannene i etterkant av atombombene stenger for solen og kveler det som er av liv. Mennesker er ressurssterke og tilpasningsdyktige, de er både i stand til å finne og bruke hermetikk og andre "innestengte" matvarer, og til å reise målrettet til områder der matlagre kan tenkes å finne. Så kanskje er det ikke helt usannsynlig at noen veldig få mennesker kan greie å overleve en periode etter at planteliv og dermed også dyreliv i praksis er utslettet. I alle fall ikke så usannsynlig at jeg syntes det var forstyrrende for leseopplevelsen.