Har mye av samme erfaring med Heiko, bare at jeg har jobbet med disse ungene når de er blitt godt voksne, kanskje 40, 50, 60 år etter overgrepet, og ser dem som de barna de en gang var. Jeg har ingen problemer med å forestille meg hva de er blitt utsatt for, bli opprørt og sint på deres vegne selv om det som skjedde dem, skjedde et annet sted for lenge siden. jeg ser det barnet de har vært og den krenkelsen de er blitt utsatt for, og hvordan ofte disse krenkelsene blir omsatt i at de selv blir overgripere som litt større barn.
I forhold til mange barnevernsinstitusjoner har dette vært en ond, men skremmende vanlig, sirkel av jevnalderovergrep. Man startet som offer og endte som overgriper, de voksne grep ikke inn, gjorde ingen ting, ville ikke se, ga kanskje en ørefik når ungene hadde blod i trusa. Var de onde? neppe. Var de dumme? Neppe. De ville ikke se, de ville ikke vite, de klarte ikke å håndtere det.
Jeg så heldigvis ikke innslaget om Interpol i går, da lyden av voldtatte barn ikke er noe for meg. Å ha slike ting som sine første minner kan umulig være spesielt sunt. :tidenes underdrivelse: Jeg trenger ikke å høre det eller se det, for å tro det.
Jeg har vært for nær, lest for mye, snakket med for mange og sett for mye av hva som bor av ondskap, råskap og uvitenhet i mennesker til å bli uskyldsren og naiv igjen. Å være så blottet for empati som enkelte er, å være så rå, å bli så opphisset av å ta og bruke makt over dem som er svakere enn seg. (Jeg regner med at det her inne ikke er uenighet om at overgrep mot barn spesielt og overgrep generelt handler om makt og ikke sex?).
Da jeg jobbet med dette feltet, hadde jeg mine øyeblikk der jeg måtte ut! Jeg greide ikke å sitte på kontoret i den klamme stemningen som et stakkars menneskes minner lagde. Jeg kunne gå ut og ta meg en røyk, puste litt, gråte litt på do eller hva_har_du. De som hadde skrevet historien sin måtte leve med den. Hver dag, hele tiden. Voksne damer og menn som ikke turte å lukke døra om natta, som måtte sove med lyset på, som ikke kunne la noen se på seg, ta på seg eller være nær seg. Som var så ødelagt av posttraumatisk stresslidelse at de måtte poppe et halvt pilleglass eller drikke en flakse sprit bare de skulle på butikken. Alt dette fordi voksne ikke var voksne, men rå, onde, gale, likegyldige, selvopptatte osv. dette er mennesker mange av oss ser som slitne, fattige, syke, og som flere mener bør "ta seg sammen" og "ta ansvar for eget liv." De skulle bare visst hvasom ligger bak skjebnene på horestrøket, i uteliggermiljøet, på hospitsene, i det hardeste dopmiljøet. Og i helt vanlige, men litt triste og angstfylte hjem.
De overgriperne som ble navngitt var i stor grad døde, ettersom ofrene var godt voksne. Men noen levde enda. Jeg lurer på hva jeg ville tenkt om jeg møtte en av dem. Jeg syntes stort sett av hvordan jeg leste om dem, at de fremstod som mer ynkelige enn farlige. men det var fra et voksenperspektiv. Jeg synes generelt folk som misbruker makt og autoritet er ynkelige. Men for dem det går ut over er det et overgrep og det er ikke noe ynkelig ved det. Jeg har litt lyst til å ta livet av overgripere på en ond og primitiv og torturaktig måte. Men samtidig har jeg ikke det, for jeg tror ikke at en brutalisering av straffesystemet vil gjøre noe fra eller til i fht å få folk til å slutte å misbruke småbarn.
Jeg tror svaret er empati. Et empatisk menneske vil aldri gjøre noe slikt. Folk som har respekt for andres følelser og integritet vil aldri gjøre noe sånt. Fortell meg hvordan vi skal lære folk empati, og hvilken arena det skal skje på, så skal jeg jaggu gjøre hva jeg kan for å få det gjennomført. Men i følge noen politikere er det "veldig lite sexy med voldtatte barn". 
Jeg håper alle her inne konsenstrerere seg om å ha empati overfor dem som blir utsatt for dette nå, ønsker å støtte dem som er blitt utsatt for det tidligere som dere kanskje ser på som stusslige ekle tapere, men hvor det ligger uendelig mye mer bak enn manglende vilje til å skjerpe seg. Jeg håper dere kan støtte tiltak som kan avdekke og behandle, som kan tvinge overgripere til behandling (de er gjerne ofre selv) og støtte organisasjoner som arbeider med dette. redd Barna er den mest profesjnnelle.
Men aller viktigst er det å være et godt medmenneske, SE andres barn og bry seg. Ikke nøle med å ta kontakt med barnevernet dersom faresignalene er der osv.