[Pappalille]

Ha'kke lest hele tråden men drister meg til å svare alikevel.

Jeg vokste opp på et sted der jeg aldri følte meg hjemme noe sted. Der var du mørkeblå og snobb, harry i Volvo eller nazi. Jeg havna midt mellom setene i Amazonen til den første kjæresten min, og der ble jeg til jeg flytta hjemmefra da jeg var 18.

Jeg hadde ingen valgmuligheter å snakke om, det vil jeg gi mine barn. Samtidig ser jeg at det er styrke i å innse at det ikke er tvingende nødvendig å "passe inn" et sted, men det er alikevel godt å føle seg hjemme på den plassen en bor.

Oslo er min by i dag, det er her jeg vil si jeg hører til, men det er slett ikke fordi det er en by, jeg finnes ikke urban. Det er bare her røttene mine har grodd fast. Jeg kan godt flytte til Lillestrøm eller deromkring, men det må være nær Oslo. Det har jo også noe med jobben min å gjøre.