Jeg hadde en grusom påske i mine yngre dager.
.
På en seminarweekend på Sjursjøen høyfjellshotell, da jeg var ca. 19 år eller noe sånt, så traff jeg en fyr. Han jobbet i Vinmonopolet i en by i Mjøsområdet, og de var på seminar de også - på vin og spritsmaking for å være nøyaktig.
Viddi vell.
Vi rotet litt den helgen, og utvekslet adresser. Brevene gikk varme og hyppige frem og tilbake mellom oss i flere mnd. uten at vi møttes igjen. Så ble vi enige om at jeg skulle komme på påskeferie.
Jeg er egentlig veldig sjenert, og sier ikke et ord hvis jeg føler meg ukomfortabel, og har av mange blitt sett på som svært arrogant, for jeg bare ser på folk, og gir nok uttrykk av at jeg gir blankt faen i hva de måtte mene om meg. Sannheten er jo at jeg ikke vet hva jeg skal si, og derfor bare gjemmer meg bak en maske av arroganse. Det har heldigvis blitt litt bedre.
Nok om det.
Kvelden før jeg skulle reise, så klarte jeg å pådra meg skikkelig ørebetennelse, og måtte på AB-kur. AB-kur var på den tiden lite forenlig med alkohol...og i og med at jeg ikke hadde sett denne fyren på flere mnd. så skulle et vennepar av meg bli med, og bli over til dagen etter. Joda - problemet var bare at venninnen min ble dårlig, så de kjørte meg oppover dit, og så dro de igjen
Trenger jeg å si at det ble en meget stille helg? Jeg følte meg som en komplett idiot, og klarte ikke å slappe av ett sekund. Han var jo ganske sjenert han også, men ikke så ekstremt som meg, men ja - det var dårlig med laaaange, dype samtaler. Og vi ble vel enige om på togstasjonen da jeg reiste hjem, av det sikkert aldri ville bli noe "oss"

Jeg kan kjenne den trykkende, ekle følelsen enda.
Det var påsken sin.