[Høst]

Jeg ble sittende å diskutere på jobb for noen dager siden, om viktigheten for et samfunn i å ha et minste felles kulturelt multiplum for sine medlemmer. Om at barn i dag kanskje ikke alltid får de samme kulturelle referanseverdier med seg gjennom skoleverket, og om viktigheten av at foreldre da "stepper inn" og bidrar.

Å forstå kineseres bruk av uttrykk som for eksempel "noraisme", forutsetter et minimum av kjennskap til Noras rolle i "Et dukkehjem". Ingen vet hvorfor Jeppe drikker - og i alle fall ikke hvis de ikke kjenner "Jeppe på bjerget"...Å bli kalt "en Judas" er kanskje ikke så ille om du ikke kan din bibelhistorie? Nasjonalsangen gir nok de fleste av oss klump i halsen, men kanskje enda mer om man forstår de historiske referansene? "Something is rotten in the state of Denmark" gir bedre mening om man har lest Hamlet.... Hvordan kan man vite hvem De fire store er, om man ikke er gjort oppmerksom på det?

Det finnes selvsagt uttallige flere - og i min barndom var skolen ivrig på å formidle slikt. Jeg er ikke like sikker på om det er slik i dag. Skolen synes å ha mer enn nok av oppgaver, og jeg er redd for at slikt forbigås eller gås over med harelabb...

Hvor viktig er da en slik felles kulturell plattform? Det synes klart at en slik plattform nødvendigvis må være større eller annerledes enn hva den var i min barndom - felles kulturelt referansegrunnlag må da endre seg ettersom et samfunns kultur utvides gjennom tilførsel av nye impulser fra verden ellers, fra andre kulturer? Hvor stort ansvar har vi som foreldre når det gjelder å sørge for at våre barn kjenner til dette?

(Ble litt rotete dette, men det er tidlig på morgenen og jeg pakker egentlig.... )