Karensdager er ikke tema i sykelønnsavtalen som er bragt frem nå. Det er allerede den enkelte bedrift som betaler korttidssykefraværet - de første 16 dager av en sykemeldingsperiode.
Det er langtidsfraværet som er et problem.
Det er tidligere sett nærmere på endel statlige bedrifter (bla Posten) som over lange perioder har drevet med omstilling. Resultatene viser at det er Trygdeetaten som må ta over ansvar for personer som ikke kan omstilles - bla ved bruk av førtidspensjonering, uføretrygd og sykemeldingsperioder som fører til evnt attføringstiltak. Det er dette som i det lange løp koster penger.
Arbeidsgiver må i større grad se på hva det betyr for bedriften å ha friske og motiverte ansatte kontra usikre arbeidstagere som ikke vet hva fremtiden bringer, mht arbeidssitasjon eller i verste fall om de har noe arbeid noen år frem i tid.
Små og store arbeidsgivere som aktivt har gått inn i bedriftene med tiltak rettet mot trivsel, motivasjon og ansvar for den enkelte har i stor grad sett resultater av dette. Både når det gjelder utnyttelse av menneskelige ressurser og i rene kroner og øre på resultatlinjen.
Jeg har selv erfart, både som langtidssykemeldt med arbeidsrelatert belastningsskade og i svangerskapspermisjon, å ikke bli erstattet med vikar på arbeidsplassen (en bedrift/konsern som årlig har milliardoverskudd). Dvs at bedriften regnet min stilling med i sine timelister, og derfor ikke kunne ansette fler fordi det på papiret da ble en overbemanning.
Som fagforeningstillitsvalgt i mange år er dette noe som stadig blir bragt frem som et økende problem.
Min konklusjon er at arbeidsgiver må ta større del av ansvaret for sine sykemeldte ansatte, men jeg mener det vil ramme bla en del mindre bedrifter hardt dersom Bjarne Håkons modell blir lagt til grunn.
Vi må i fellesskap se på hvorfor mennesker blir syke, utbrente og dårligere skikket til arbeidslivet. |