[kie]

At folk helst ser en annen vei er jo nettopp problemet med overgrepssaker.

Jeg ser forsvarsmekanismen, ja. Og jeg synes det er synd at man blir pissed på budbringeren og retter engasjementet barna så sårt trenger den veien.

Å kalle det å ikke skjerme seg selv bestandig for sensasjonslyst blir feil for min del. Kanskje det ville ha vært slik for deg, men for meg handler det om å ikke la ofrene stå igjen alene i det jævlige. Å stå i det sammen med dem, selv om det river en istykker innvendig.

"Dem som er ofre" er en like variert gruppe som alle andre i samfunnet.
Noen blir kanskje støtt. Andre vil kanskje føle at "endelig ser dere litt av hva jeg har vært igjennom. Denne ryggsekken som alle andre enn meg kan rømme fra". Noen vil kanskje føle at barnet representerte det barnet de selv var. Barnet som ikke ble hørt. Og nå hører mange. Og de får vondt. De sier at "sånn skal det ikke være". "De blir sinte på mine vegne." "Det er 'min' stemme som endelig blir hørt"

Og for en del kan dette være det de ikke har klart å sette ord på. "Sånn var det for meg også. Dette skjedde meg også."

Jeg tror ikke man kan si hva ofre for overgrep tenker, mener, føler osv. Eller hva som er "best for dem".

Det vi vet er at dette ikke ble gjort av journalister alene. Interpol, Redd Barna, politiet var med på prosessen. Tror vi virkelig at de er interessert i å tilfredsstille evt. sensasjonslyst?