[Pebbles]

Er helt på linje med deg, Pappalille og er forøvrig enig i alt Skilpadda sier i denne tråden.

Jeg synes ikke det er et mål eller ideal å skulle leve i symbiose med partneren. Tvert i mort. Det er av største viktighet å være klar over at både en selv og partneren er frie individer som har behov for egne rom.

Å ha en forventning om at både enselv og partneren skal være 100% åpne og ærlige om hver eneste detalj i sine liv fra fødsel fram til nå samt ens eget indre liv, tanker og følelser, er etter min oppfatning noe som er basert på frykt og et usunt behov for kontroll.

At man ikke har hemmeligheter som skader partneren eller fører den andre bak lyset på en negativ måte er en selvfølge. Men mange greier er det faktisk til det beste for alle om man ikke forteller alt om til enhver tid. Grunnen til det, er at det er ikke noe som heter objektiv virkelighet - vi ser alle verden gjennom våre helt unike briller. Og en hendelse, tanker eller drømmer som har en spesiel valør i én person sitt liv, kan oppfattes helt annerledes gjennom partnerens briller.

Noen synes kanskje det er en nedtur at livet ikke er svart-hvitt, men jeg må si at jeg er veldig glad for det - selv om det gjør det hele til en mer komlplisert og mangslungen affære. Jeg tror ikke på stor grad av svart-hvit regler i noen relasjoner mellom mennesker, og ei heller i dette tlfellet. Så nei, jeg forteller ikke mannen min alt. Og det har jeg verken en forventning eller ønske om at han skal gjøre heller.

Vi har en høy grad av tillit i vårt forhold og med det har jeg tillit til at han har en høy nok grad av intellektuell kapasitet, kjærlighet, klokhet og empati til å fortelle de tingene som vi har glede, nytte og moro av at han deler og ellers lar være å fortelle det som evt. er ubetydelig, vil kunne misforstås eller vil kunne være til skade for meg, han selv eller forholdet.