[007]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg syns det er helt sært å ha felles epost.

Vi har en felles e-post. Det er en epostadresse vi fikk da vi fikk internett. Jeg bruker den mest, men mannen kan bruke den om han vil. I tillegg har vi private epostadresser.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er forresten en mellomting mellom å låse mobilen sin inn i safen og å jevnlig overlate den til partneren for gjennomgang da.

Jeg leser aldri post, epost eller sjekker mobil eller økonomi for han jeg bor sammen med. Og ikke han for meg heller. Ikke fordi vi nekter hverandre dette. Ikke fordi det er passordbeskyttet og låst og lukket. Men fordi det er helt unaturlig for oss. Telefonen ligger jo der - vil han sjekke den så får han jo gjøre det. Men om han hadde sjekket min telefon i smug så ville det nok vært starten på slutten for oss. Det som gjør at vi er sammen er jo at vi er forelsket. Vi trenger ikke drive å kontrollere hverandre. Hvorfor skulle vi det? Den dagen vi ikke er forelsket og dedikerte til forholdet mer så er det over. Jeg har liten tro på at et forhold kan holdes kunstig i live med pisk eller med kontroller av mobiler.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Veldig enig i det du skriver her.
Det hender jo at mannen f.eks er opptatt med noe og så kommer det tekstmelding, og da kan det være at jeg spør om jeg skal sjekke for ham. Noen ganger sier han nei og noen ganger ja. Men det hadde ikke ramlet meg inn å sjekke en tekstmelding uten å spørre først, selv om han ikke hadde blitt sur eller noe om jeg hadde gjort det.

Enig med smilefjes og Esme.

Vi har vært i et vennedilemma der et felles vennepar var i ferd med å gå fra hverandre. Jeg synes det var vanskelig å vite at venninnen var utro, i og med at mannen hennes var vennen vår. Jeg følte jeg svek han og hele situasjonen var pyton. Jeg fortalte deler av det jeg visste til mannen min (som at "jeg tror ikke det går så bra mellom den. Jeg tror kanskje hun kommer til å bryte ut av forholdet") fordi dette påvirket meg/oss og jeg trengte noen å snakke med mine følelser om. Jeg opplevde at mannen min forstod mer enn jeg sa og at jeg dermed ikke trengte å si så mye. Han kjenner meg så godt, at når jeg sa at jeg synes dette er kjempevanskelig, så forstod han at jeg visste mer enn jeg ville vite, men uten at jeg trengte å si hva jeg visste. Det er godt mulig at venninnen min opplevde meg som svikefull, det endte i alle fall med at jeg trakk meg vekk fra henne. Jeg ville ikke vite, ville ikke bære på hennes hemlighet og ville ikke ta parti. Etter bruddet sa (ex)mannen hennes at han visste at jeg hadde visst og at han skjønte at dette hadde vært vanskelig for meg.

Det er ikke alle hemligheter jeg vil vite, rett og slett. Både fordi de er vaskelig å holde på og dels fordi jeg føler at jeg blir innblandet i noe jeg ikke vil bli innblandet i. Dette gjelder særlig felles venner, venner mannen min ikke kjenner så godt er noe annet.