[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av D'Arcy, her.

Her er jeg en solid B, mens Mannen er nok mer en A selv om han fint kan sove til både 11 og 12 om han får lov til det. Ungen er hipp som happ. Han kan fint stå opp kl. 07 i helgene, men også sove til 09:30 om forutsetningene er til stede.

Jeg henger meg litt opp i det jeg har quotet - for her er det ikke gitt at det er jeg som skal sove så lenge jeg vil. Vi har (eller hadde - nå står jo ungen opp og ordner seg selv pent) en fordeling som tilsier at fordelingen skal være jevn på hvem som må (måtte) opp. Det var like gjerne Mannen som tok nettene (flaske) eller jeg som sto opp i otta. Men så var kommunikasjonen særs god på hvem som trengte søvn. Jeg sliter med insomnia og da er det greit å få lov til å sove når man først får det til. Det kan stå på i ukesvis og reguleres med sovepiller i de verste periodene. Da er det en selvfølge at Mannen tar sin greie med ungen. Og så motsatt når han trenger å sove litt. Da er det min tur å trå til. Hvem sier at det nødvendigvis må være mammaen som tar natt og otta-morgenen? Og da ser jeg bort i fra amming. Da er det vel nesten en selvfølge, men da er det jo ikke noe problem at mamma eventuelt tar igjen litt søvn innimellom når puppen ikke trengs.

Jeg syns ikke det er mammaen som nødvendigvis må stå opp i otta, men i mitt tilfelle må¨det bli slik, rett og slett fordi pappaen ikke står opp og alldeles ikke har forståelse for at også mammaen trenger søvn. Han skjønner rett og slett ikke at det er slitsomt med nattamming og full jobb, og ikke har han vært veldig samarbeidsvillig når det gjelder å få slutt på nattamminga heller.