[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

En ting er kaloriinnholdet i maten ungene får i seg, en annen ting er mengden. Det er jo forskjell på hvor problemet ligger. For den som får i seg for mange kalorier kan det reguleres ved å begrense kcal-mengden. Selv om ungen spiser mye får den i seg færre kalorier enn om man gjør de grepene. Hvis hovedproblemet ligger i mengden som spises kan det reguleres ved f.eks ha god tid rundt måltidet slik at ungen legger merke til om den er mer sulten (og andre "tiltak" som andre i denne tråden har foreslått). Maten kan komme til faste tider slik at det ikke blir behov for småspising. Hva slags forhold har familien til mat? Spiser man for ikke å være sulten mer eller har man matglede? Spiser ungen bort ensomhet? Det er en del slike ting som bør kartlegges. Det kan også være at det ligger en stoffskiftesykdom i bunn.

Eller kanskje ungen bare er veldig glad i mat? Sånn som jeg er og alltid har vært. Jeg ble begrenset da jeg vokste opp og begrenser meg fremdeles. Dermed har jeg alltid vært og er fremdeles normalvektig. Jeg kan spise abnorme mengder mat til ett måltid og kan nesten ikke huske at jeg noen gang har stoppet å spise fordi jeg har vært så mett. Jeg stopper fordi fornuften tilsier at nå er det nok. Sønnen vår ser ut til å være som meg. Han har ALDRI stoppet før det har vært tomt på tallerkenen. Datteren vår er annerledes, når hun er mett stopper hun selv om det er en skorpe igjen på tallerkenen.

Et av de viktigste tiltakene hos oss er forresten at vi stort sett bare drikker vann til alle måltider. Det gir rom for å spise mer mat enn om vi skulle drukket mye melk og juice.