[Høst]

Vesla er syk på femte dagen, det er min andre dag hjemme fra jobb med henne, og slik det ser ut nå, blir det hjemmedager ut uka.

Og jeg kjeeeeder meg!!! Jeg føler meg som verdens verste mor, men jeg lengter faktisk til hun blir frisk, og jeg kan dra tilbake på jobb, gjøre ting, vanlig hverdag osv. Ikke fordi at jeg ikke liker å være sammen med barnet mitt - vanligvis er det en fantastisk opplevelse, hun er nysgjerrig, vitebegjærlig, interessert og aktiv...Og nå? Ingen interesse for noe. Vil helst ligge i fred på sofaen og se på barne-tv. Og jeg er åpenbart ikke, hvor mye jeg enn prøver, den fødte sykepleier.... Hun er dessuten verdens enkleste unge når hun er syk på denne måten, liker best å være i fred, er fornøyd dersom hun får oppmerksomhet en gang i blant, så det er liksom ikke noe kontinuerlig behov for klade kluter på pannen eller handholding, heller.

Jeg får jobbet noe, men ikke så mye som jeg gjerne skulle ha gjort. Til gjengjeld har man fått lest historie, vasket gulv, ryddet, vasket kjøleskap og gjentatte ganger nødet Vesla til å spise noe....I sted ringte noen fra jobb, og samtalen gikk noe slik;

Jobb; Hei, beklager så mye at jeg ringer, men vi har et problem her...
Jeg; Nei, virkelig, det er helt i orden, absolutt, heeeelt i orden...
Jobb; Jo, du skjønner, *lang problemstilling*
Jeg; Ja, men dette er jo *lang forklaring, ikke bare om aktuell problemstilling, men også om dette og det, og i verste fall, og i tillfelle at, og...."
Jobb; Ja, supert, det var bare det altså, igjen, beklager så mye, god bedring til Vesla...
Jeg; Joa, takk for det, men ring endelig bare om det er noe, ikke jeg som er syk vet du, bare ring, altså....



Uansett - er man en dårlig mor dersom man ikke klarer å glemme alt og gi seg helt hen til rollen som oppofrende sykepleier? Skal man ha dårlig samvittighet for tankene på alt som ligger og venter og hoper seg opp på jobb når man er hjemme med syke barn?


(Og for ordens skyld - jeg ville aldri valgt jobb foran syk Vesla altså...)