[Milfrid]

Ikke for å trekke dine opplevelser i tvil, amor, men jeg lurer på hvorfor bare noen får slike nær-døden opplevelser når de er nær døden. Jeg sluttet å puste etter en operasjon og forsvant fra verden en liten stund. Men det var null lys og min døde far så jeg ikke noe til. Jeg ble bare borte, og så våknet jeg til igjen, og det var det. Kanskje var jeg ikke nær nok døden? Kanskje det beviser at det kun er de som tror som havner i himmelen. På den andre siden var det jo ikke noe sydende, rødt som kom i mot meg heller.

Jeg har flere ganger tenkt at det hadde vært greit om jeg kunne tro at jeg ville møte min far (og andre jeg er glad i, som etter hvert kommer til å dø) igjen etter døden, men jeg klarer det bare ikke. Det er så fullstendig irrasjonelt for meg at det skulle være mulig - er det noen som har tenkt på hvor mange menesker som har dødd og hvor kompliserte forhold det ville ha skapt?!

Jeg aner ikke hva som kan skje med bevisstheten i det øyeblikket man er halvveis mellom liv og død, men jeg tror det man ser i sånne sammenhenger er drømmer. Og mht healere og tilsvarende, så tror jeg bare de er ekstremt gode menneskekjennere og manipulatorer. Den siste Sherlock Holmes filmen har en del av de aspektene i seg. Her er Sherlock ekstremt flink til å lese folk ut fra hva han ser og hvordan de oppfører seg.

http://www.imdb.com/title/tt0988045/

Jeg tror bare at noen har vanvittig gode antenner, og at de begynner et sted, og så klarer å lese reaksjonene våre godt nok til å vite hva de skal si videre, og at ting derfor stemmer.

Og dette sier jeg selv om jeg selv har opplevd å ha en drøm som ble sann på en slik måte at jeg ikke klarer å forklare det helt rasjonelt selv. Men jeg vet at det må finnes en rasjonell forklaring på det.