[MillyMollyMandy]

Jeg jobber i privat bhg. Mange flotte ansatte og foreldre og barn.

Sjefen er ikke så flott desverre, hun er også eier.
Det er et arbeidsmiljø preget av korttidsvikariater. Alle slutter etter kort tid. Bråk med fagforbundet, regler og tariffer som ikke følges, rammeplan for barnehager som egentlig er vår "bibel" følges ikke.
Foreldrene vet ikke så mye om situasjonen, men jeg går ut fra at de tenker sitt siden alle de voksne som jobber der gir opp og slutter etter hvert. Ingen har jobbet der lengre enn 1 år. Alle assistenter er ufaglærte, og pedagogene gir opp en etter en og forsvinner ut. Assistenetene blir dårlig behandlet og får lite oppfølging, kurs eller møter.

Det er en utrolig kjip situasjon. Jeg har så vond samvittighet for barna og foreldrene. Jeg ville så gjerne fått til en ok hverdag og jobbsituasjon men jeg har ikke sterk nok rygg til å få gjort det. Sjefen vår fremstår som enerådende, hun er usynlig i barnehagehverdagen, men hun skal alltid "ta" de hun blir uenig med, ingen konfliktløsning-kun straff og utfrysning. Foreldre som klager blir bedt om å søke overflytting til andre barnehager. Baksnakking av foreldre og ansatte.
Jeg er så lei meg på foreldrenes vegne og jeg er jo blitt så glad i ungene. Det er så mye å gjøre og så lite tid til planlegging og oppfølging av assistentene at de enkle ting ikke er på plass. Jeg føler at jeg ikke klarer å gjøre noen forskjell annet enn for barna, men det er så mange ting som ikke er på plass, alt fra sikkerhetsmessige smådetaljer til det pedagogiske opplegget.

Nå er jeg innkalt på jobbintervju et annet sted. Jeg har ikke turt fortelle dette til sjefen. Den forrige pedagogen som sa opp ble behandlet som dritt i oppsigelsestiden. Jeg har et vikariat som er over neste sommer.
Det føles som å svikte de ungene jeg har jobbet med og jeg føler og ansvar for foreldrene.
Noen som har et råd å komme med?