[Bluen]

Jeg spilte fløyte i korps i 15 år, fra jeg var 10 til 25. Ettersom jeg traff (den fløytespillende) mannen min i et korps i studietida, må jeg nok si at jeg har hatt nytte av det, ja. Vi ble sammen etter å ha spilt duetter i kjelleren på studentblokka en periode. Nå har dessverre fløytene - med korte avbrekk - ligget på hylla i over 10 år, men jeg håper at vi snart finner dem fram igjen. Musikken er noe jeg savner i livet mitt.

Til høsten har skolekorpset 40-årsjubileum, og det ryktes at alle tidligere medlemmer oppfordres til å være med på en konsert. Jeg blir nok med. Vi var for øvrig gode den gangen, og ble norsk og nordisk mester for janitsjarkorps.

Jeg må ellers legge til at jeg aldri følte meg som en del av korpsmiljøet; der falt jeg alltid litt på siden og trivdes ikke så godt. Når jeg likevel fortsatte, var det på grunn av musikken. Vi fikk prøve oss på mye fin og litt atypisk korpsmusikk. Jeg har ofte tenkt at jeg egentlig hadde passet bedre inn i et orkester.