[annemede]

Og Marian: nå kommer jeg med enda flere deprimerende innlegg
Klart innstillingen har mye å si. MEN i 22 mnd (ganske nøyaktig) Tenkte jeg: dette går bra, dette skal vi/jeg klare, skal bare overvinne det hinderet så blir det bedre.
Ja vi har gjort noen grep for å få det bedre.
1 vi har flyttet. Storesøsters astma er myyye bedre
2 mannen har skiftet jobb, går ikke an at den ene er borte på sjøen når den andre sitter igjen med to barn som må på legevakt om natten etc.
3 mannen har spesialavtale med jobb om å kunne gå om det blir for ille hjemme, og vi har IKKE fått utvidet antall sykt barn dager.
Til slutt sa det PANG. Og jeg har enda ikke kommet meg helt. Men det går uendelig mye bedre, jeg fikk sykemelding, men TK nektet å overføre fødselspermisjonen til mannen min, så han var hjemme uten lønn.

Vi har valgt å bo/finne jobber relativt nærme hjemmet (30 min er litt langt borte å kjøre) Jeg har 6 km til jobb.

Det sa vel ikke pang, det var bare slutt, slutt på overskudd, humør, alt.