[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Enig. Jeg var ikke klar over at hun er lege, men jeg syns også det minner om vanlige lettvinte forklaringer fra helsepersonell. "Man fikser rutiner, avvenner fra nattamming, skjerper seg og så blir alt bra".

Både amming og veldig mange andre ting er individuelt, og det kan være grunner for at man har valgt noe eller at det har blitt sånn. Det ER jo heller ikke alt man velger, noen ganger bare blir det sånn.

For eksempel er det jo ingen som velger å få barn som er mye syke eller har spesielle behov. Det er ikke heller alltid sånn at man kan velge en jobb med fleksibel arbeidstid eller redusert arbeidstid. Kanskje kan man få det til etterhvert, men det er ikke sikkert at DET er den enden som er lettest å starte i. Det er mange ting i den enkeltes situasjon og liv som ikke er så enkelt for andre å vite noe om.

Utdannelsen min spiller egentlig ingen rolle i denne sammenhengen. Jeg brukte det bare for å bekrefte at jeg ikke er ammefientlig. Og dette er jo ikke (og skal heller ikke være) noen ammedebatt.

Og jeg skjønner ikke helt disse "lettvinte løsningene" jeg gav - jeg snakket vitterlig om forebyggende elementer og det står jeg ved. Ved å ligge litt i forkant kan man gjøre overgangen til arbeidslivet litt mindre traumatisk. Permisjonstiden går ofte mye raskere enn man tror; alle har vi vel kjent tåken henge tungt om ørene den perioden, så hvorfor er det så fryktelig forferdelig å anbefale eller minne eller hinte om at det kanskje nå vil være nyttig for hele familien å forberede seg på omveltningen som vil skje når mor skal ut i jobb igjen? Og dette har ikke nødvendigvis noe med helsearbeid å gjøre; man søker da slike råd overalt? Jeg fikk selv liknende anbefalinger av mange av mine erfarne flerbarnsvenninner som hadde been there, done that (eller egentlig did not do that and regretted it). Rollemønstre finner man mange steder.

Dessuten skrev jeg om at det viktigste var å få selvinnsikt. Hvis du kaller det en lettvint løsning er jeg svært uenig med deg. Folk flest vil idag mye heller ha en objektiv årsak å skylde på - alt fra vitaminmangel til overvekt - enn å lete i dypet etter kilden til egen nedstemthet. For det er ingen lett eller hyggelig jobb.

Du skriver "Det er mange ting i den enkeltes situasjon og liv som ikke er så enkelt for andre å vite noe om." Man spør vel sjelden tilfeldige vilt fremmede om råd. Helsearbeidere sitter nå vanligvis på rikelige opplysninger og spør og graver etter flere når det trengs. Og gode venner som man rådfører seg med sitter vel oftest på det samme.

Og nei, man er ikke fullt ut herre over egen skjebne og over egne valg. Derfor må man spille med de kortene man har etter beste evne, og få hjelp til det. Men for å få endret noe må det forandring til, gjør man alt likt som før blir det ei heller bedring. For vi snakker jo her om det som IKKE fungerer, ikke sant? For dem som er fornøyd med tilværelsen er det jo ikke noe problem.