[Drømmedama]

Jeg deler egentlig lite av eventuelle bekymringer med barna, jeg er kanskje ikke så bekymret? Samtidig forsøker jeg å være så ærlig og autentisk som mulig og av og til blir jo dette et dilemma, men som oftest er det enkelt for meg å velge hvor mye jeg bør dele.
Jeg ville f.eks aldri fortalt barna om en krangel jeg har med mannen min, det er noe de ikke trenger å vite noe om. Samtidig visste f.eks mine barn at deres bestemor var syk og skulle dø og de så at jeg var lei meg for det. De vet også at vi har en hiv-smittet venn som har det vanskelig. Da jeg ventet Lillebror, visste de store barna at han hadde en misdannelse som vi var engstelige for. Å skulle skjule dette for dem ville for meg blitt unaturlig og feil, og det ville føltes som om vi løy for dem.
Jeg selv vokste opp i et velstående hjem og hadde ærlig talt ingen begreper om penger og personlig økonomi da jeg flyttet hjemmefra. Økonomi var aldri tema hjemme, vi hadde jo mulighet til å kjøpe det vi ønsket hjemme og jeg trodde nærmest det var slik det bare var. Jeg fikk meg jammen noen ubehagelige overraskelser da jeg skulle klare meg selv... Jeg forsøker å være bevisst på dette overfor barna, de vet at selv om vi har en ok økonomi må vi alltid prioritere, vi setter opp budsjett for hver måned og vi involverer barna når det er naturlig.
Hvis vi av en eller annen grunn skulle oppleve en økonomisk krise, ville vi helt klart forklart barna dette, det ville jo virket inn på dagliglivet til hele familien. Vanskeligheten ville jo blitt å samtidig beskytte barna fra vonde bekymringer.