[emm]

Vi har naboer som mistet så og si hele slekten sin under tsunamien (Banda aceh). Kollegaer som enten var der når det skjedde eller mistet noen nære og kjære i samme katastrofe. Det falt meg ikke inn et sekund å forvente at det var disse som startet hjelpesendinger og organiserte seg i tiden etterpå. De hadde det alt for nært på kroppen til å klare å gjøre så mye fornuftig. Jeg synes det er flott at mange nå ser ut til å engasjere seg, uansett hvem det er. Men man bør tenke på at slike katastrofer rammer ikke bare en navnløs masse for alle, det finnes de som kanskje ikke har kommet i kontakt med sine, eller faktisk har mer en nok med å få hjulpet sine egne. Først og fremst, slik er de fleste av oss laget.